«Banebrytende» råd fra OECD

Å beskytte regulerende etater fra politisk innflytelse er det viktigste rådet fra OECD i en ny samling av retningslinjer. De store svakhetene som ble avslørt hos regulerende myndigheter under finanskrisen, har økt fokuset på hvordan slike myndigheter gjør jobben sin. |Å beskytte regulerende etater fra politisk innflytelse er det viktigste rådet fra OECD i en ny samling av retningslinjer. De store svakhetene som ble avslørt hos regulerende myndigheter under finanskrisen, har økt fokuset på hvordan slike myndigheter gjør jobben sin.

Slik beskriver OECDs generalsekretær Angel Gurría bakgrunnen for de nye rådene fra OECD, Best Practice Principles for Regulatory Policy: The Governance of Regulators, som ble publisert i sommer. Generalsekretæren omtaler rådene som banebrytende i den forstand at det er første gang organisasjonen kommer med denne typen anbefalinger. Rådene kan komme til å bli mye lest i den norske forvaltningen, hvor det finnes et stort antall organer som har for dårlig avklart myndighet. En oversikt fra Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) viser at det store flertallet av norske reguleringsorgan har en uklart definert uavhengighet i forhold til politiske myndigheter.

Rolleklarhet viktigst

OECDs anbefalinger har vært under utarbeidelse i de siste to årene, gjennom en omfattende konsultasjonsprosess med mange land og institusjoner. Det er likevel helt åpenbart og uttalt at retningslinjene er svært inspirert av ideer fra Australia, et land som jo også ofte tidligere har levert sentrale insentiver til OECD-landenes reformer i offentlig sektor. I denne rapporten beskriver OECD de syv viktige prinsippene for god styring av reguleringsmyndigheter, hvorav de høyest prioriterte handler om uavhengigheten i forhold til politiske myndigheter:

1. Sikre rolleklarhet i mandat og myndighet, spesielt i forhold til overordnede organ
2. Hindre utilbørlig innflytelse og ivareta tillit hos brukere og publikum
3. Etablere avgjørelsesprosesser og styringsstruktur som sikrer uavhengighet

Disse anbefalingene bygger delvis på OECDs prinsipper for god regulering fra 2005, som fokuserer på klarhet i målsettinger, minimering av kostnader, innovasjon og enkelhet for brukerne. Noen av hovedutfordringene for reguleringsmyndigheter gjelder overlapping med andre institusjoner og herunder hensynet til koordinering, uavhengighet fra politisk nivå, åpenhet og engasjement med aktørene som skal kontrolleres.

Plikt til koordinering

OECD anbefaler at forhold et til andre regulerende myndigheter er klart definert og at det foreligger en tydelig forpliktelse lovverket med hensyn til å koordinere aktivitetene med andre institusjoner. Som eksempel på koordinering nevner OECD den britiske ordningen med Primary Authority, hvor en bedrift som har aktiviteter i flere kommuner kan gjøre en avtale med en av disse kommunene om at den fungerer som regulerende myndighet for bedriften i alle kommunene. Blant de viktigste hensynene ved opprettelsen og driften av reguleringsmyndigheter er uavhengigheten i forhold til departementer og politikere. Behovet for å være uavhengig fra politisk innflytelse er spesielt viktig der hvor det er nødvendig at reguleringsmyndighetene blir sett på som uavhengige for å sikre objektivitet og upartiskhet i avgjørelsene, på områder hvor både offentlige og ikke-offentlige virksomheter er regulert under det samme rammeverket. Alle reguleringsmyndigheter bør ha myndighet delegert fra den lovgivende forsamling og være styrt av langsiktig nasjonal politikk, mener OECD.

Uklart i Norge

Her er det interessant at Norge på dette punktet i liten grad kan sies å oppfylle kravene som OECD stiller. I det omfattende prosjektet med å kartlegge myndighetsorganers uavhengighet, har Difi de siste tre årene vist at et stort antall organer riktignok har en stor grad av uavhengighet, men at denne uavhengigheten er til dels svakt fundert: Difi siterer i en av sine rapporter jussprofessor Eivind Smith, som har undersøkt over 90 instanser i Norge. "[…] eksemplene på adekvat regulering [utgjør] en relativt liten andel av det samlede antall organer som er med i materialet. Frekvensen av uklarhet om graden av ”uavhengighet” eller ”underordning” blir tilsvarende høy. […] Dette innebærer at det store flertallet (ca. 70) av de ca. 90 instansene som er med, bygger sin mulige ”uavhengighet” på varierende former for mer usikkert grunnlag.»   Kilder: OECD: Best Practice Principles for Regulatory Policy: The Governance of                                             Regulators. 2014 Difi: Uavhengig eller bare uavklart? Difi rapport 2012:7