Riksrevisjonens storhetstid

Riksrevisjonen opplever nå sin storhetstid nå, skriver forfatterne av en ny bok om revisjonens historie. Men revisjonen har opplevd noen sterke tilbakeslag det siste tiårene, noe som blant annet skyldes den skarpe kritikken den har gitt til forvaltningen. |Riksrevisjonen opplever nå sin storhetstid nå, skriver forfatterne av en ny bok om revisjonens historie. Men revisjonen har opplevd noen sterke tilbakeslag det siste tiårene, noe som blant annet skyldes den skarpe kritikken den har gitt til forvaltningen.

Den første nedturen var etter andre verdenskrig, en periode som «ble en sammenhengende nedtur for Riksrevisjonens betydning som parlamentarisk kontrollorgan», skriver forfatterne Harald Espeli og Yngve Nilsen i boken, som gis ut i anledning Riksrevisjonens 200 års jubileum. Årsaken til dette var de politiske maktforholdene i Stortinget og opposisjonens manglende interesse, men også at revisjonen ikke hadde evne til å fornye seg faglig og organisatorisk. Nedturen kulminerte i 1972 da Stortinget avviklet protokollkomiteen. Denne komiteen hadde vært bindeleddet mellom Stortinget og revisjonen i over 100 år.  Kort tid etter dette kom Ingvaldsen-utvalget som vurderte Stortingets kontroll med forvaltningen, et utvalg som kritiserte revisjonen for overdreven vektlegging av regnskapsteknisk revisjon og styringskontroll. Større handlingsrom Med behandlingen av Ingvaldsen-utvalgets rapport i 1977 viste Stortinget ny tillit til Riksrevisjonen og perioden med mindretallsregjeringer fram til 2005  ga revisjonen større handlingsrom.  Med etableringen av Kontroll- og konstitusjonskomiteen i 1993 maktet Stortinget å virkelig ta i bruk sitt viktigste kontrollorgan. KK- komiteen ga Stortinget kapasitet til å håndtere kontrollen med forvaltningen på en måte som tidligere hadde vært vanskelig. Den viktigste personen i utviklingen av Riksrevisjonens rolle i norsk politikk var Bjarne Mørk Eidem. Som leder av reglementskomiteen på Stortinget la han grunnlaget for etableringen av KK komiteen. Senere ledet han revisjonen i 15 år fra 1990. Gjennom disse to rollene ga han revisjonen en sentral plass i den parlamentariske kontrollen. Aktiv markedsføring Mørk Eidem bidro til å utvikle revisjonen til en langt mer enhetlig og lederstyrt organisasjon, og å forbedre revisjonens relasjoner til mediene gjennom etablering av faste pressekonferanser ved publiseringen av de viktigste dokumentene. «Aktiv markedsføring, tilrettelegging og spissing overfor mediene av Riksrevisjonens konklusjoner hadde frem til 1991 vært en uhørt tanke - i alle fall de siste 100 år», skriver forfatterne.  Denne medieorienterte spissingen fortsatte under Jørgen Kosmo. Hans formuleringer ble ofte opplevd som urimelige av de reviderte institusjoner, og de kan ha svekket Riksrevisjonen i viktige dragkamper. To av disse dragkampene var kampen om revisjonen av Folketrygdfondet og Statens pensjonsfond Utland som revideres av Norges Banks representantskap via en privat revisor. «De langsiktige konsekvensen kan bli store for Riksrevisjonen» skriver historikerne. På tross av disse nederlagene i 2009 regner forfatterne perioden fra 2004 som Revisjonens Storhetstid, ved at den ble større og mer profesjonell. Profesjonaliseringen skjedde gjennom standardisering gjennom internasjonalt samarbeid. Samtidig ble den mer synlig og aktiv i media. Flaggskipene i denne storhetsperioden var ifølge forfatterne de tverrsektorielle revisjonen som fokuserte på problemstillinger omkring helhetlig politikk og kontroll i forvaltningen. Referanse: Harald Espeli og Yngve Nilsen: Riksrevisjonens historie 1816- 2016. Fagbokforlaget 2016   Foto: Riksrevisjonens kollegium (styre) Foran: Per-Kristian Foss, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Bak: Gunn Karin Gjul, Arve Lønnum og Beate Heieren Hundhammer FOTO: Ilja Hendel