Akademiker-staten

Akademikerne har fått stadig større makt i politikken, blant annet gjennom ved å befolke ekspertutvalg og embetsverk. Og politikerne plukker forskere som de vet vil gi dem det kunnskapsgrunnlaget de vil ønsker|Akademikerne har fått stadig større makt i politikken, blant annet gjennom ved å befolke ekspertutvalg og embetsverk. Og politikerne plukker forskere som de vet vil gi dem det kunnskapsgrunnlaget de vil ønsker

Akademikernes innflytelse på norsk byråkrati og politikk er noe av bakteppet for de utforskningene av den populistiske kritikken mot de politiske og byråkratiske elitene som vi foretar i neste nummer av Stat & Styring. En side av den akademiker-dominansen er bakgrunnen til toppsjefene i byråkratene. Akademikere fra tre fag på ett universitet er totalt dominerende i toppstillingene i regjeringsapparatet. Vår gjennomgang viser at Universitetet i Oslo har utdannet 68 prosent av alle departementsrådene og ekspedisjonssjefene i departementene. Les siste nummer Akademikere dominerer Professor Cathrine Holst skriver i sin artikkel at «Vitenskapeliggjøringen av politikken kommer til uttrykk på ulike måter. For det første er en rekke små og store beslutninger i moderne demokratier delegert til en ekspanderende forvaltning: sentralbanker, departementer, direktorater, byråer, råd og tilsyn befolket av akademikere, ikke minst jurister, økonomer og andre samfunnsvitere. I tillegg kommer rettsliggjøringen og den økte makten til juristene via domstolene.» Denne totale innflytelsen til akademikerne ses også i andre trekk ved samfunnsutviklingen, ved at legitimerings-grammatikken i stadig større grad bruker begrep som kunnskapsbasert eller evidensbasert.  Hun trekker i den forbindelse fram den sterke tendensen til at forskere dominerer i utvalg som skriver Norske Offentlige Utredninger (NOU). Noen slike utvalg som blant annet har hatt stor innflytelse på likestillingspolitikken har vært fullstendig dominert av akademikere, deriblant Holst selv. Demokratisk problem. Hvorfor er dette et problem? Det kommer ifølge Holst blant annet an på hvilket syn man har på demokratiet, om man mener at en bredest mulig representasjon av grupper og synspunkter er viktigst, eller om man mener at prosessen for å fatte beslutninger er vel så viktig. Det både Holst og andre skribenter i siste nummer er enige om er at hvis politikerne bare «smykker» seg med forskere for å legitimere en politikk som allerede er vedtatt så er dette negativt.  Det kan også være et problem som Marte Mangset skriver, hvis toppledere i staten mangler såpass selvinnsikt at de ikke forstår at de tilhører en elite. Og hennes intervjuer med slike ledere tyder på at de ikke aksepterer en slik elitebeskrivelse, bortsett fra i faglig betydning. Hoff-forskere Politisk kommentator Aslak Bonde tar i sin artikkel opp flere eksempler på at forskere blir håndplukket av ulike regjeringer for å gi forskningsbasert støtte til en politikk som allerede er vedtatt. Han gir flere eksempler på det han kaller hoff-forskere både på høyre og venstre side i politikken. Den ganske politiserte rollen forskere får i utviklingen av politikk, og ikke minst at den politiske debatten ofte handler om bevisgrunnlaget for det ene eller det andre synet, får Bonde til å spørre: Hvorfor er det ikke er gjort mer for å systematisere faktagrunnlaget for politikk. Det holder nemlig ikke med en forbedring av utredningsinstruksen fra Direktoratet for økonomistyring. Det trengs mye mer.