«Banebrytende» reguleringsråd

De betydelige svakhetene som ble avslørt hos regulerende myndigheter i sammenheng med finanskrisen, har økt fokuset på hvordan slike myndigheter gjør jobben sin. Spesielt er det blitt reist sterke krav om større åpenhet og ansvarlighet. |De betydelige svakhetene som ble avslørt hos regulerende myndigheter i sammenheng med finanskrisen, har økt fokuset på hvordan slike myndigheter gjør jobben sin. Spesielt er det blitt reist sterke krav om større åpenhet og ansvarlighet.

Slik beskriver OECDs generalsekretær Angel Gurría bakgrunnen for de nye  rådene om offentlig regulering fra OECD. Rådene som har tittelen "Best Practice Principles for Regulatory Policy" ble publisert i sommer. Der kaller organisasjonens generalsekretær retledningen for "banebrytende" og viser til den finanskrisens herjinger i mange land for å begrunne nødvendigheten av disse rådene.

OECD skriver at blant de viktigste hensynene ved opprettelsen og driften av regulerende myndigher er uavhengigheten i forhold til departementer og politikere. Behovet for å være uavhengig fra politisk innflytelse er spesielt viktig hvor det er nødvendig at reguleringsmyndighetene blir sett på som uavhengige for å sikre objektivitet og upartiskhet i avgjørelsene, på områder hvor både offentlige og ikke-offentlige virksomheter er regulert under det samme rammeverket. Alle reguleringsmyndigheter bør ha myndighet delegert fra den lovgivende forsamling og være styrt av langsiktig nasjonal politikk, mener OECD.

Uklart i Norge
Her er det interessant at Norge på dette punktet i veldig liten grad kan sies å oppfylle kravene som OECD stiller. I det omfattende prosjektet med å kartlegge myndighetsorganers uavhengighet, har Difi de siste tre årene vist at et stort antall organer riktignok har en stor grad av uavhengighet, men at denne uavhengigheten er til dels svakt fundert:
Difi siterer i en av sine rapporter jussprofessor Eivind Smith, som har undersøkt over 90 instanser i Norge.

"[…] eksemplene på adekvat regulering [utgjør] en relativt liten andel av det  samlede antall organer som er med i materialet. Frekvensen av uklarhet om  graden av ”uavhengighet” eller ”underordning” blir tilsvarende høy. […] Dette innebærer at det store flertallet (ca. 70) av de ca. 90 instansene som er med, bygger sin mulige ”uavhengighet” på varierende former for mer usikkert grunnlag.
Det utbredte fraværet av adekvat regulering står i til dels slående kontrast til den særlige karakter av mange av disse organene og deres oppgaver: I mange tilfelle er det lett å se at full underordning i forvaltningshierarkiet ikke bare når det gjelder økonomiske og administrative, men også faglige sider av virksomheten, ville innebære at en viktig del av poenget med deres særlige sammensetning, oppgaver mv. ble svekket eller falt bort; en rekke klagenemnder, abortnemnder, fagkyndige rådgivende organer osv. gir eksempler.»

Plikt til koordinering
OECDs anbefalinger har vært under utarbeidelse i de siste to årene, gjennom en omfattende konsultasjonsprosess med mange land og institusjoner. Det er likevel helt åpenbart og uttalt at retningslinjene er svært inspirert av ideer Australia, et land som jo også ofte tidligere har levert sentrale insentiver til OECD-landenes reformer i offentlig sektor. OECDs råd bygger direkte på en lignende sett av råd utgitt av  delstaten Victoria i Australia.

I denne rapporten beskriver OECD de syv viktige prinsippene for god styring av reguleringsmyndigheter. Blant de viktigste er å hindre utilbørlig innflytelse fra politikere, og ivareta uavhengigheten til reguleringsmyndigheten. Også rollelarhet, ansvarliget og åpenhet er høy oppe på listen over viktige prinsipper.

Disse prinsippene bygger igjen delvis på OECDs prinsipper for god regulering fra 2005, som fokuserer på klarhet i målsettinger, minimering av kostnader, innovasjon og enkelhet for brukerne.
Noen av hovedutfordringene for reguleringsmyndigheter gjelder overlapping med andre institusjoner og herunder hensynet til koordinering, uavhengighet fra politisk nivå, åpenhet og engasjement med aktørene som skal kontrolleres.

OECD anbefaler at forholdet til andre regulerende myndigheter er klart definert og at det foreligger en tydelig forpliktelse  lovverket med hensyn til å koordinere aktivitetene med andre institusjoner. Alle slike forpliktelser skal være synlige og publiseres på websidene til institusjonene.
Som eksempel på koordinering nevner OECD den britiske ordningen med Primary Authority, hvor en virksomhet som har aktiviteter i flere kommuner kan gjøre en avtale med en av disse kommunene om at den er regulerende myndighet for virksomheten i alle kommunene.

 

Kilder:
OECD: Best Practice Principles for Regulatory Policy: The Governance of Regulators.
Difi: Uavhengig eller bare uavklart. Difi rapport 2012:7