Byråkraten som jakter sannheten bak norske adopsjoner

– Det har vært adoptert mer enn 20.000 personer fra utlandet som kan inngå i granskningen. Jobben er i prinsippet å undersøke forhold helt tilbake til 50-tallet. Vi har absolutt mye å gjøre, sier sekretariatsleder Jostein Løvoll.

Til vanlig er han assisterende avdelingssjef hos Sivilombudet. Han er utdannet jurist, og har erfaring fra Justis- og beredskapsdepartementet og som dommerfullmektig og advokatfullmektig. Nå bruker han tiden sin på å granske historikken rundt norske utenlandsadopsjoner.

– Byråkratisk panikkreaksjon

Etter avsløringer av adopsjon av kidnappede barn, forfalskning av dokumenter og andre former for ulovlig adopsjonspraksis i mange land som Norge har adoptert fra, ble det i fjor satt ned et utvalg som skal granske norske utenlandsadopsjoner. Utvalget skal utrede om norske styresmakter har hatt god nok kontroll, og avdekke om adopsjoner til Norge har foregått på ulovlig eller uetisk vis.

Bufdir har anbefalt full stans i utenlandsadopsjoner frem til utvalgets rapport er klar, og adopsjoner fra de fleste land er nå stanset.

– En byråkratisk panikkreaksjon, sa advokat Mette Yvonne Larsen da hun tidligere i september varslet et mulig massesøksmål mot staten på vegne av rundt 60 adopsjonssøkere.

– Vi merker oss debatten i media, men det har ikke hatt stor betydning for vårt arbeid. Aktørene vi har snakket med har bidratt på en god måte. Det er mange svært ulike syn på hva som har skjedd, sier sekretariatsleder Jostein Løvoll.

Har adoptert fra 36 land

Granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner startet arbeidet i slutten av 2023, og har to år på jobben. Til daglig er det sekretariatet på tre personer som jobber med granskningen. Utvalget ba selv tidlig om en presisering av mandatet, for å kunne konsentrere seg om 12 prioriterte land, og ikke alle de 36 landene som Norge har adoptert fra.

– Både det historiske aspektet og det internasjonale aspektet gjør arbeidet veldig komplekst og utfordrende, men samtidig spennende og ulikt andre jobber i forvaltningen. Vi har mange land å sette oss inn i, og både Norge og de andre landene har hatt ulike regelsett i ulike perioder. Vi må prioritere hardt for å klare å løse dette, sier Løvoll.

Graver i arkiver

I praksis innebærer jobben mye lesing av dokumenter. Sekretariatet bruker mye tid på arkivsøk, i tillegg til søk i mediearkiv, tidligere granskninger og forskningslitteratur.

– Vi må bruke en del tid i Riksarkivet, samt i arkivene til de ulike forvaltningsorganene. 70-, 80- og 90-tallet er viktige tiår for oss, og det meste arkivmaterialet fra den tiden er på papir, sier Løvoll, som legger vekt på å ha et godt system for arkivsøkene.

Utvalget skal også reise til fire av landene som de gransker; Colombia, Chile, Sør-Korea og Etiopia. Løvoll skal til de tre førstnevnte landene.

– Det blir interessant å møte lokale aktører. Forhåpentligvis får vi en del møter med biologiske foreldre. Jeg tror det blir spennende, og det kan bli en viktig del av granskningen, sier han.

Vil høre alle sider

Løvoll forteller at informasjon fra adopterte er helt sentralt i utvalgets arbeid.

– Hele arbeidet er jo i stor grad en følge av at engasjerte adopterte har gravd i sin egen historie. Noen har opparbeidet seg mye kunnskap og et kontaktnett som er en stor ressurs for oss. Adopsjonsorganisasjonene har også samarbeidet godt og kommet med ulike innspill, sier han.

Både organisasjoner og enkeltpersoner tar kontakt med sekretariatet, og Løvoll er opptatt av at alle skal få komme med sine innspill. Han skulle gjerne hatt mer tid og ressurser til å snakke med alle som tar kontakt.

– Det at denne granskningen kan berøre folk ganske sterkt, og at det er ulike syn både blant adopterte og blant aktørene på feltet, gjør at det er veldig viktig at vi hører alle sider på en god måte, sier han.

Sterke historier

Samtidig må han være bevisst på at utvalgets jobb er å granske norske myndigheter, og ikke hva som har skjedd i de enkelte sakene.

– Vi er særlig interessert i å snakke med de som har funnet ut noe ut over det som står i papirene, typisk hvis de har funnet de biologiske foreldrene sine. Vi har verken ressurser eller myndighet til å lete etter biologiske foreldre selv, sier han.

Løvoll har aldri jobbet med adopsjon før, og forteller at det gjør inntrykk å høre om enkelte av skjebnene.

– Særlig noen av de biologiske mødrene, men også en del adopterte har sterke historier, sier han.

Han føler selv at han håndterer dette fint, kanskje på grunn av at han i jobben hos Sivilombudet jevnlig har hatt kontakt med mennesker i ulike krisesituasjoner.

Bidrar til rettssikkerhet

Hos Sivilombudet er Jostein Løvoll assisterende avdelingssjef for en klageavdeling som dekker flere ulike saksområder, blant annet helsetjenester, fengselssaker, utlendingssaker, politi og barnevern.

– Det er både interessant og utfordrende, fordi vi på sett og vis bør være på høyde med eller helst litt bedre enn klageinstansene på mange ulike områder i forvaltningen – i alle fall når det gjelder vurderinger av borgernes rettigheter.

Han synes også det er spennende at Sivilombudet kan sette i gang undersøkelser på eget initiativ og selv styre hva som skal undersøkes i klagene som kommer inn.

– Gjennom Sivilombudet bidrar jeg til rettssikkerheten for enkeltborgere. I en del saker har vi fått til justeringer som har ført til forbedringer for flere, gjennom endringer i praksis eller regelverk. Vi holder forvaltningen litt i ørene, sier han.

Likevel synes han foreløpig at granskningen av utenlandsadopsjoner er noe av det mest spennende han har gjort.

Etter planen skal utvalget levere en delrapport ved årsskiftet som behandler to opprinnelsesland, før den endelige NOU-en kommer ved utgangen av 2025.

– Det er vanskelig å si så mye om resultatet før vi er ferdige, men jeg håper vi finner ut så mye som mulig om hva som har skjedd, og at vi får til en god vurdering av det, sier Løvoll.

Jostein Løvoll jobber til vanlig hos Sivilombudet. Nå er han sekretariatsleder for Granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner. Foto: Stortinget