– Det lille ubehaget er det verdt

Alle ansatte i staten har en bit av ansvaret for å legge til rette for en opplyst offentlig samtale. Det mener ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf, som også selv kan kjenne på et ubehag når hun deltar i offentlig debatt.|Alle ansatte i staten har en bit av ansvaret for å legge til rette for en opplyst offentlig samtale. Det mener ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf, som også selv kan kjenne på et ubehag når hun deltar i offentlig debatt.

I Norge har vi så vide grenser for ytringsfriheten at det stort sett alltid er noe annet enn lovverket som setter begrensingene. Noen ganger begrenses den rett og slett av at folk ikke er klar over hvor stor ytringsfrihet de har. Men de som kjenner ytringsfriheten er heller ikke flinke nok til å bruke den. Det mener Anine Kierulf, førsteamanuensis ved offentlig rett ved Universitetet i Oslo og en av landets fremste eksperter på ytringsfrihet. Det kan være ganske sterke mekanismer som begrenser ytringsfriheten, blant annet frykt for å bli ledd av, kritisert eller hetset, mangel på tid eller rett og slett at det ikke er kultur for å ytre seg. Ytrer du deg om din egen arbeidsplass, kan du i tillegg komme i konflikt med lojaliteten til arbeidsgiver. Det skal likevel mye til før du faktisk bryter lojalitetsplikten, forklarer Anine Kierulf.   Ytringsfrihet trumfer lojalitet Det mangler ikke på eksempler på at noen mener offentlig ansatte har gått for langt i å uttale seg offentlig om forhold som gjelder arbeidsplassen. Men i de sjeldne tilfellene slike saker når sivilombudsmannen, er konklusjonen stort sett alltid den samme: Den ansatte hadde rett til å ytre seg. Som Kierulf skriver i boken «Hva er ytringsfrihet»: Offentlig ansatte har lojalitet til de etater de jobber i. Men de har også en lojalitetsforpliktelse overfor oss alle. De er tross alt lønnet for å forvalte våre fellesgoder. Lojalitetsplikten er en ulovfestet del av arbeidsretten, og den kan omfatte mer jo nærmere du sitter politisk beslutningsnivå. – Om du jobber i et departement har du fortsatt stor frihet, men jo høyere opp du er, jo flere kryssende hensyn har du å ta når du vurderer om det er lurt å svare på alle spørsmål fra pressen og delta i offentlig debatt, sier Kierulf.   Ekstra romslig for akademikere Kierulf tegner et mentalt bilde av ytringsfrihets rom i statsforvaltningen. I den trangeste enden av rommet sitter de ansatte øverst i departementene. I den videste enden sitter de som jobber på universiteter og høyskoler. – Selv ikke de er flinke til å bruke ytringsfriheten. I akademia kommer du deg fint opp og frem uten å ytre deg offentlig. Det som teller er å publisere i tunge fagtidsskrifter som ofte knapt har noe publikum overhodet, og å ha god undervisning. Ikke får man trening i breddeformidling, og ikke får man uttelling for det, så hvis man primært er opptatt av sin akademiske karriere er det gode grunner til å unngå offentlig formidling, sier Kierulf. Det finnes noen hederlige unntak, og Kierulf er selv ett av dem. Hun har vunnet flere priser for sitt bidrag til folkeopplysningen. Kjenner hun noen ganger på ubehag når hun ytrer seg offentlig? – Det kan absolutt være ubehagelig. Vi er følelsesmessige gruppedyr som er opptatt av å bli likt av flokken vår, det har jeg kjent litt på. Det kan være ubehagelig å bli misforstått eller sablet ned av folk som er uenige, men ubehaget er ikke større enn at det er verdt det om man kan dra i gang viktige debatter, sier hun.   Nødvendig for demokratiet Kierulf leder en ekspertgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet, som skal se på hvordan den akademiske ytringsfriheten kan tydeliggjøres og sikres. Hun mener at ansatte i staten, og kanskje spesielt universitets- og høyskolesektoren, har en bit av det ansvaret som står formulert i Grunnlovens paragraf 100: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Universitets- og høyskoleloven sier dessuten at akademia skal drive med formidling i tillegg til forskning og undervisning. – At andre får tilgang på de tankene forskerne har er viktig innen fagfellesskapet, men også i den bredere offentligheten. Forskere sitter på kunnskap som mange andre ikke har, og som kan være viktig for demokratiet. Demokrati er folkestyre, og vår felles mulighet til å styre bygger på at vi har god nok tilgang på informasjon til å ta gode valg, poengterer hun.