Valgte å synliggjøre uenigheter, framfor en tannløs utredning

Av Silje Pileberg

– Vi hadde som mål å finne omforente løsninger så ofte som mulig. Men vi oppdaget tidlig at det klarte vi ikke alle steder, sier Margrethe Marstrøm Svensrud, sekretariatsleder for NOU-en «Felles ansvar, felles gevinst. Partssamarbeid for kompetanseutvikling i arbeidslivet», som kom i starten av 2025.

I utvalget var de åtte hovedorganisasjonene i arbeidslivet representert – altså både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. Der var også en representant for staten som arbeidsgiver.

Kunne ikke stoppe opp

– Vi så tydelige skillelinjer mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. I tillegg så vi blant annet skillelinjer mellom de som er opptatt av høyere utdanning og de som representerer grupper med yrkesfagutdanning.

Selv skulle hun strukturere prosessen, sikre framdrift og – sammen med resten av sekretariatet – levere et godt kunnskapsgrunnlag til utvalget.

– Særlig å få til framdrift var krevende når spørsmålene var komplekse og interessene trakk i ulike retninger, både på utvalgsmøtene og i samtalene mellom møtene. Som sekretariatsleder måtte jeg dessuten sikre at alle følte seg hørt, forteller Svensrud.

Glad for at de synliggjorde uenigheten

Selv om Svensrud og utvalgslederen ønsket å finne omforente løsninger, måtte de erkjenne at de ikke alltid fikk det til. Ett eksempel var spørsmålet om innføring av statlig omstillingsstøtte til virksomheter og arbeidstakere, der det var stor uenighet.

Delvis jobbet de utfra en linje der de foreslo kompromisser, og delvis lot de en del spørsmål ende opp med særmerknader i rapporten.

– Vi gikk for en linje der vi synliggjorde uenighet. Alternativet hadde vært å levere en mer tannløs NOU.

Nettopp det å akseptere uenighet, er et råd hun gjerne gir til andre. Hun jobbet også for å ha en transparent prosess, for eksempel ved å sende ut oppsummeringer i forkant av utvalgsmøtene som klargjorde hvor medlemmene stod. Så kunne de bruke møtene til å diskutere, og i noen tilfeller også justere, meningene sine.

– Skulle jeg gjort noe annerledes, ville det vært å starte diskusjonene om tiltak tidligere i prosessen. Det var disse det var uenighet om.

Likte å få fordype seg

Til daglig er Svensrud avdelingsdirektør i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir). Å være sekretariatsleder opplevde hun som et verdifullt avbrekk.

– Det å få fordype meg i et stort prosjekt over så lang tid, har jeg sjelden tid til ellers. I tillegg lærte jeg mye, både om å håndtere lange prosesser, uenighet og høyt tempo, om å strukturere et stort arbeid og om å trygge aktørene. Det har utviklet meg som leder.

Hun syntes det var givende å se hvordan utvalget klarte å enes om en del anbefalinger som kan gjøre en forskjell. Dette gjaldt for eksempel utvalgets forslag om å samle informasjon om kompetanseutvikling på en felles plattform, slik at den blir lettere tilgjengelig både for arbeidsgivere og arbeidstakere.

Et annet eksempel er anbefalingene om å legge bedre til rette for fleksible kompetansetilbud som treffer arbeidslivets behov, og å styrke samarbeidet mellom utdanningstilbydere og virksomheter.

I tillegg var det bred enighet om behovet for et helhetlig system for realkompetansevurdering, slik at den kompetansen du har opparbeidet deg i arbeidslivet, blir synliggjort og verdsatt – enten du har lært det gjennom jobben eller på kurs. Utvalget var enige om at det bør igangsettes et bredt arbeid med å se nærmere på hvordan dette best kan gjøres.

Nøkkelen til å lykkes med inkludering

– Det var inspirerende å få jobbe med så mange kunnskapsrike mennesker. Selv om det gjenstår noen avklaringer om virkemidlene, var alle enige om at læringen i arbeidslivet må styrkes. Det samme ser vi i høringssvarene.

I jobben hun har til daglig, leder hun en avdeling for kompetanseutvikling i arbeidslivet. De forvalter blant annet kompetansetilskuddsordninger og gir faglige råd til Kunnskapsdepartementet.

Svensrud opplever feltet som svært givende å jobbe med.

– Det at folk får utvikle seg i arbeidslivet, tjener både enkeltmennesker, virksomheter, verdiskapningen og velferdsstaten. Det åpner for at virksomheter kan klare å omstille seg. Dessuten er det selve nøkkelen til å lykkes med inkludering.