Digitalisering på tvers, men ikke i dybden

Regjeringens og kommunesektorens felles digitaliseringsstrategi 2019–2025 har medisinen: sammenhengende digitale tjenester, som setter brukerne i sentrum. Men er satsingen på sammenhengende digitale tjenester bærekraftig?

Dette spørsmålet stiller konsulent Gjermund Lanestedt i sin kommentar i siste nummer av Stat & Styring. Her er et utdrag av hans artikkel:

Profesjonsgrenser, myndighetsroller, styringslinjer, budsjettkapitler, rapporteringsveier og konstitusjonell ansvarsdeling skaper høye silovegger i offentlig sektor. Sammensatte brukerbehov i et moderne samfunn krever imidlertid samarbeid, samhandling og koordinering på tvers av funksjonsområder og sektorgrenser. Forvaltningen møter dette blant annet med satsingen på sammenhengende digitale tjenester. Den befester premisset om at brukerbehov i utgangspunktet ikke håndteres på en helhetlig måte – men altså må suppleres med noe som etableres «oppå» silostrukturene.

Utstillingsvindu

Regjeringen ønsker samhandling på tvers, men i dag er altså grunnstrukturene lite tilrettelagt for det. Ikke det at man ikke har forsøkt også å etablere nye strukturer og samarbeidsformer, men når det butter, ser likevel de etablerte ansvarslinjer og forvaltningsstrukturer ut til å trumfe.

Det brede 0–24-samarbeidet, som har som formål å bidra til at alle barn og unge får den støtten og hjelpen de behøver for å mestre sitt eget liv, er et eksempel. Det ble trukket frem som et «utstillingsvindu» for vellykket tilrettelegging for sammenhengende tjenester og livshendelser på tvers av forvaltningen.

Direktoratet for økonomistyring viser imidlertid i sin erfaringsrapport fra 2020 til at 0–24 ikke ble brukt som samordningsarena under pandemien, selv om det ville vært naturlig når det for eksempel gjaldt diskusjonene rundt skolestengingen. Det er nettopp initiativ som 0–24 som kunne være veien å gå for å skape bedre rammer for helhetlige vurderinger og opprettholde et godt brukerfokus.

Digitalisering i dybden 

At dette ikke fungerte helt, er antagelig symptomatisk for hvor krevende det er å bryte med gjeldende sektorstyring og tillegge tverrgående arenaer en reell styringsrolle. Med andre ord burde en digitaliseringsstrategi for offentlig sektor i en digital tid være en integrert del av en helhetlig og gjennomgående politikk for utviklingen av offentlig sektor.

Ønsket om sammenhengende og helhetlige digitale tjenester burde forankres i et tilsvarende ønske om sammenheng og helhet i grunnstrukturene. Dersom departementene kunne enes om et slikt forvaltningspolitisk utgangspunkt, ville det legge bedre til rette for en felles, strategisk styring av digitaliseringen innen sine sektorer. Og det ville forenklet det praktiske digitaliseringsarbeidet i betydelig grad.

Hvor går veien videre? 

Det blir spennende å se hvordan statsapparatet velger å navigere fremover. Vil man upåvirket fortsette å operere innen dagens siloer og etter beste evne prøve å maskere alt det usammenhengende med sammenhengende digitale løsninger? Og hvor lenge vil dette i så fall fungere?

Jeg tror satsingen på sammenhengende digitale tjenester vil fungere helt fint i en periode. Men vi vil aldri kunne digitalisere oss til en sammenhengende og brukerorientert offentlig sektor uten også å gjøre noe mer grunnleggende. Vi trenger en forvaltningspolitikk som setter brukerne mer i sentrum, ikke bare gjennom at virksomhetene leverer sine ytelser og tjenester i sammenheng – men gjennom å organisere seg og sine tjenester enklere og mer helhetlig.

Når gjeldende digitaliseringsstrategi utløper i 2025, bør den avløses av en ny strategi som ikke fokuserer bare på sammenhengende digitale tjenester, men sikter mot en sammenhengende og brukerorientert offentlig sektor helt generelt: én offentlig sektor.