Direktører vil ha tydeligere grenser for faglige utspill

Dette er noe av budskapet fra to nylig avgått direktører i sentrale direktorater. Frode Forfang var direktør i Utlendingsdirektoratet i 12 år fram til 2024. Harriet Berg var leder for Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA) kun i et halvt år, fra oppstarten av dette direktoratet og fram til i høst. Men hun har likevel noen tydelige anbefalinger til sine overordnede i Utenriksdepartementet.

Ikke alltid tydelig

Begge disse to eks-direktørene har skrevet artikler i neste nummer av Stat & Styring som kommer ut i begynnelsen av oktober. Artiklene belyser utfordringen med å kunne trekke grensen mellom fag og politikk. Forfang spør direkte hvor faget slutter og politikken begynner, og påpeker at dette skillet ikke alltid er tydelig på felt som innvandring, og advarer mot at en etatsdirektør fremstår som aktivist for en politisk retning, da dette kan undergrave tilliten til forvaltningen.

Samtidig har Forfang flere ganger selv kommet med utspill som direkte har tatt opp sentrale spørsmål helt på grensen til politikernes domene. Han skriver om reaksjonene da han i en kronikk i 2016 tok til orde for å endre det internasjonale asylsystemet.

Positive reaksjoner

«Å skrive en slik kronikk innebar en risiko, slik jeg selv vurderte det i forkant. Jeg så for meg to parallelle debatter. Den ene om selve innholdet i kronikken, den andre om det faktum at jeg skrev den. Begge deler var potensielt eksplosivt. 

Til min overraskelse ble mottakelsen stort sett positiv på begge fronter. At UDIs direktør kunne skrive at retten til å søke asyl burde opphøre i sin nåværende form, ville få år tidligere, ja når som helst før asylkrisen vi da nettopp hadde opplevd, ført til at kritikken ville haglet.»

Harriet Berg beskriver eksportkontroll og sanksjoner som et "politisert fagfelt", noe som krever klare rollefordelinger og effektive prosesser for å tilpasse seg endringer i politikken. Hun savner veiledning om en god rolledeling mellom et departementet og deres direktorater i det daglige arbeidet. 

Begge forfatterne trekker fram behovet for tydeligere veiledning og standarder for faglig styring og rollefordeling. Forfang diskuterer viktigheten av form, kontekst og timing for offentlige utspill, og at faglige innspill må være faglig begrunnet for å unngå politisk aktivisme, noe som indikerer et underliggende behov for klare grenser eller "røde streker".

Lite informasjon

Berg er mer eksplisitt i sin kritikk, og påpeker at det er "overraskende lite informasjon som er strukturert og lett tilgjengelig når det gjelder faglig styring", og mener DFØs veiledning er "mangelfull" på dette området. Hun etterlyser "veiledning og tydelige standarder" for effektiv og korrekt faglig styring, samt en klar rollefordeling mellom departement og direktorat i det daglige arbeidet.

Artiklene anerkjenner også direktoratenes viktige rolle i politikkutvikling og faglig påvirkning gjennom sin ekspertise. Forfang peker på at statlige etater forventes å gi "faglige innspill til utviklingen av politikken". I den forbindelse blir direktoratene, som sitter på mye av fagkunnskapen og er nær den operative virkeligheten, viktigere for politikkutviklingen. Forfang hevder at fagetater utvilsomt kan "påvirke politikken" og er "helt nødvendig" for å belyse utfordringer eller uhensiktsmessige politiske tiltak.

Politikere mislikte

Berg viser til at DEKSA ble opprettet for å "styrke arbeidet med eksportkontroll og sanksjoner" gjennom internasjonalt samarbeid, veiledning og effektiv saksbehandling, og dermed bidra aktivt innen sitt fagfelt. Selv om departementet beholder ansvaret for politikkutforming, har direktoratet en sentral rolle i implementering og informasjonsformidling.

Det belyses en spenning mellom faglige innspill og politisk mottakelse/hensyn. Forfang opplevde at enkelte politikere "mislikte" hans gjentatte offentlige påpekninger av bosettingsproblemer på flyktningefeltet. Han nevner også at politiske hensyn kan trekke i en annen retning enn faglige råd, selv om faglig input veier tungt i beslutningsprosessen. Han erfarte også at politisk ledelse ikke var fornøyd med timingen av et intervju, selv om det bare gjenga et faglig innspill.  

Manglende effektivitet

Artiklene tar også opp problemer med effektivitet og ressursbruk i forholdet mellom direktoratene og deres sjefer i departementene.

Forfang beskriver hvordan UDI flere ganger i hans periode måtte påpeke at bosettingen av flyktninger ute i kommunene ikke fungerte godt nok og at det måtte etableres "nye virkemidler". I kommunenes organisasjon KS ble hans utspill møtt med irritasjon, og enkelte politikere likte ikke de stadige påminnelsene om disse problemene, selv om han aldri fikk direkte signal fra departementet om å holde en lavere profil.

Harriet Berg fremhever at opprettelsen av DEKSA kunne vært "langt mer effektivt" med felles tjenester og verktøy. Hun påpeker at tid- og ressurskrevende offentlige anskaffelsesprosesser tok "ca. tre årsverk med eksterne konsulenter/advokater".