En plan for effektivisering

De politiske partienes landsmøter har vedtatt forskjellige versjoner av hvordan kutt i offentlig sektor skal foregå. Høyre vil ha en såkalt kuttkommisjon, Arbeiderpartiet vil ha en omstillingskommisjon. Men finnes det andre muligheter enn enda flere utredninger og kommisjoner? Og er virkelig effektiviteten i offentlig sektor noe partiene trenger konkurrere om, heller enn å forlikes om?

I artikkelen «En langtidsplan for effektivisering" argumenterer politisk kommentator Aslak Bonde for et politisk forlik om en langtidsplan for effektivisering og forenkling av offentlig sektor. Bakgrunnen er at det, til tross for gjentatte politiske løfter, har vist seg svært vanskelig å gjennomføre reell effektivisering av offentlig forvaltning.

Interessene bestemmer

Bonde påpeker at tidligere regjeringer, uavhengig av politisk farge, har mislyktes med å bremse veksten i offentlig sektor. Selv Høyre/Frp-regjeringen fra 2013 til 2018 klarte ikke å få til betydelige effektiviseringer, og perioden ble faktisk preget av rekordhøy økning i offentlige utgifter.

Den åpenbare forklaringen på dette er ifølge Bonde at det ligger konkrete interesser bak absolutt alle politikernes bevilgninger og bestemmelser. Over tid har politikerne utvidet borgernes rettigheter, laget regler for likebehandling og åpenhet, og hevet standardkravene til både offentlig og privat velferd.

Mindre handlingsrom, mer effektivisering

Et sentralt problem er den særegne prioriteringskulturen i norsk politikk. Selv om politikerne prioriterer hver dag, har det utviklet seg en praksis der det ytterst sjelden er noe som velges bort. I det oljerike Norge dreier prioriteringer seg hovedsakelig om å bestemme hvem som "bare" skal få beholde det de har, og hvem som skal få mer. Med denne forklaringsmodellen i bunn, mener Bonde at reell effektivisering først vil komme når en krise gjør at politikernes handlingsrom blir kraftig innskrenket.

Bonde kritiserer også den politiske retorikken rundt effektivisering, som uten unntak presenteres i en ensidig positiv ramme. Det snakkes aldri om at avbyråkratisering og "fanging av tidstyver" kan ha kostnader eller ulemper. Dette blir kontraproduktivt fordi arbeidet stanser opp straks ulempene viser seg. Omstillingskostnader, eller "pukkelkostnader" som Finansdepartementet kaller det, blir systematisk underestimert, noe som fører til kostnadssprekk, skandaleoppslag og redusert innovasjonsvilje.

Grundig prosess

Som løsning foreslår Bonde å hente opp igjen langtidsplan-tenkningen fra etterkrigstidens Norge, da slike planer ble brukt for å bygge ut velferdsstaten i et forsvarlig tempo og med en balansert fordeling av ressurser. En langtidsplan for effektivisering kunne fungert som andre langtidsplaner vi har i dag, for eksempel innen forsvar, transport og forskning, hvor regjeringen først har en grundig prosess for å utarbeide et forslag, for så å forsøke å oppnå et bredt forlik i Stortinget.

Konkret foreslår Bonde at en slik plan kunne inkludere:

1. En ny handlingsregel som regulerer ikke bare hvor mye oljepenger politikerne kan bruke, men også hvordan de skal brukes, og kanskje et tak på hvor stor offentlig sektor kan være.
2. Systematisk rebalansering av rettigheter og ytelser, for eksempel ved å diskutere egenandeler i helsevesenet opp mot privatfinansiering av tannhelse.
3. Vurdering av standardnivået på ulike velferdstjenester. Bonde påpeker at vi i dag har områder med "maksimal god" standard (som terrorsikring i regjeringskvartalet og behandling i sykehus) og andre områder hvor "godt nok"-prinsippet praktiseres (som i sykehjem og fengsler).
4. Tiltak for forenkling, som justering av statlige veiledere, innføring av bagatellgrenser for regelbrudd med små konsekvenser, og videreutvikling av lovverket.

Bonde understreker at en slik langtidsplan burde utvikles gjennom systematisk arbeid av brede politikerflertall og med lange tidshorisonter. Dette ville gjøre det mulig å diskutere effektivisering og avbyråkratisering på en mer fruktbar måte.