- En stille konstitusjonell revolusjon

- I etterkrigstiden har norsk politikk vært preget av en sterk sosialdemokratisk styring av samfunnet med liten sans for konstitusjonelle spørsmål, sier professor ved Senter for profesjonsstudier, HiO, Rune Slagstad. 

Av Erik Lundesgaard 

S&S Hva skal vi med Grunnloven? 

- Grunnloven av 1814 gav oss et begynnende demokrati og en rettstat. Makten ble bundet av konstitusjonelle ordninger og normer som begrenset utførelsen av politikk. I etterkrigstiden har norsk politikk vært preget av en sterk sosialdemokratisk styring av samfunnet, med liten sans for konstitusjonelle spørsmål. Med de endringer av normer som har vært siden 1814, trenger grunnloven en dypere overhaling, spesielt i lys av gjennombruddet for menneskerettighetene etter andre verdenskrig. 

S&S: Hvordan stiller du deg til forslagene til Menneskerettighetsutvalget? 

- Grunnloven har en rettighetskatalog og stadfester visse grunnleggende verdier i vårt samfunn, også symbolsk. Norge har utviklet seg til en velferdsstat: Samfunnet plikter å tilby borgerne et minimum av goder for et fullverdig liv. Derfor støtter jeg forslaget om å inkludere sosioøkonomiske rettigheter, samt forslaget om å grunnlovsfeste domstolenes prøvingsrett, som for lengst er en del av vår forfatningsrett, men historisk har vært omstridt. Det vil innebære en tydeliggjøring av utviklingen fra rettsstat til menneskerettighetsstat. 

S&S: Du har lansert begrepet «de skjulte strateger» som en karakteristikk av hvordan politikk utformes i Norge. Har dette relevans for vår konstitusjonelle debatt? 

- Siden 1970-tallet har det skjedd en rereguleringen av offentlig sektor med en ekspansjon av byråkratisk makt. Byråkratene har blitt politikkutformere i stedet for premissleverandører for politikerne, mens innleide konsulentselskaper er blitt premissleverandører for forvaltningen. Til forskjell fra tidligere tiders politikk-utformende byråkrater som Karl Evang, deltar ikke disse i den offentlige debatten. Det er en forskyvning av makt fra de åpne demokratiske til de byråkratisk lukkede organ, noe også de to maktutredningene og Europautredningen har påpekt. 

- Økt rettsliggjøring har vært en av konklusjonene fra disse utredningene. Rettsliggjøring identifiseres ofte med økt domstolsmakt, men det er et snevert perspektiv. Når politikere kritiserer økt rettsliggjøring, er det paradoksalt. For økt domstolsmakt er i første rekke bare et resultat av en ekspanderende rettsliggjøring via lovgivning. - Hvis motstand mot grunnlovsreform begrunnes med at makt forflyttes fra folkevalgtes åpne rom, burde en i større grad bekymre seg for den anonyme maktutøvelse fra byråkrater og konsulentselskaper. Dette må kunne kalles en slags stille konstitusjonell revolusjon. En grunnlov vil selvsagt her ha begrenset rekkevidde. I dette tilfelle handler det mer om offentlighetens interesse for konstitusjonelle problemstillinger. Utviklingen med stadige flere skjulte strateger er først og fremst lite studert.