Få lesere og få misforståelser

En undersøkelse av bruken av fire lover viser at det er få som misforstår lovtekstene, men er ikke fordi språket nødvendigvis er klart og ukomplisert. Det er fordi de som leser dem er få og godt utdannet. |En undersøkelse av bruken av fire lover viser at det er få som misforstår lovtekstene, men er ikke fordi språket nødvendigvis er klart og ukomplisert. Det er fordi de som leser dem er få og godt utdannet.

Tor Egil Viblemo og Aase Marthe J. Horrigmo representerte Oxford Research på Lovspråkkonferansen i Gamle logen tirsdag, og de viste resultatene av Oxford Researchs evaluering av leseforståelsen av fire lover: Adopsjonsloven, Arvelova, Opplæringslova, og en samlebetegnelse for forsvarspersonellovene. De har sett spesielt på det de kaller «utilsiktede virkninger av uklart lovspråk» og stilte spørsmål om hvordan brukerne og forvaltningen oppfatter lovspråket. Er brukerne og ansatte i forvaltningen avhengig av språklig veiledning for å forstå den aktuelle loven? Innledningsvis presenterte Viblemo og Horrigmo noe de kalte idealsituasjonen, der lovspråket er så klart og lettfattelig at både forvaltningen og borgerne forstår loven, som igjen gjør at medborgerne er klare over rettighetene sine og får dem. Det er ikke alltid slik. – Trenger ikke lese lovteksten Ett av de mer oppsiktsvekkende funnene Oxford Research gjorde var at svært få misforstår lovene. – Problemet er ikke nødvendigvis vanskelig lovspråk, men at folk ikke leser lovene. Dersom ingen leser lovene, blir det heller ingen misforståelser, sa Aase Marthe J. Horrigmo. Funnene deres er paradoksale, og de skal ha slitt med å finne negative eksempler, det vil si eksempler på at ikke-jurister misforstår ordlyden i lovene. – Vi har først og fremst sett på de brukerne som leser lovene i privat sammenheng, altså ikke de som leser lovene i jobbsammenheng. Det vi fant var at blant dem hadde 70–75 % av leserne mer enn tre års høyere utdanning, forklarte Horrigmo. Datagrunnlaget for undersøkelsen var en pop-up-undersøkelse på lovdata.no, og de fant blant annet også ut at borgerne med høyere utdanning, i likhet med juristene, hadde en såkalt tekstorientert tilnærming til fortolking av lovtekstene. Det vil si at de brukte tekstkilder, som oppslagsverk og lignende. Dette står i motsetning til borgerne uten høyere utdanning, som hadde en sosialt orientert tilnærming til tekstene, som vil si at de gjerne spurte venner, familie eller bekjente om hjelp til å forstå tekstene. – Et av spørsmålene som dukket opp i forbindelse med dette er hvorvidt borgerne alltid har behov for å lese lovtekstene, sa Tor Egil Viblemo. – Dette er et retorisk spørsmål, fordi vi så at noen brukergrupper fikk så god informasjon, blant annet gjennom forvaltningens nettsider, at de ikke trengte å lese selve lovteksten, forklarte han videre. Er det så viktig å lese loven? Ifølge Tor Egil Viblemo må vi være forsiktige med å anta at alt lovspråk er viktig. Han begrunner dette med at lovgivningens fragmentariske karakter gjør at noen ord må tolkes i forhold til det som står i andre lover, og at dette er juristenes oppgave. – Juristene er opplært gjennom fem–seks år på universitetet og et langt yrkesliv i å forstå og fortolke lovtekster. Vi kan ikke forvente den samme kompetansen hos resten av befolkningen, forklarte Viblemo. Oxford Research trakk likevel frem at det er viktig at borgerne vet hvor reglene de må forholde seg til står skrevet ned, og at de finner frem dit. – Det henvises mye til lovtekster i brev, men måten man henviser på i brev er ofte unødvendig tungvinn. Derfor er det viktig å ha god vedtaksskrivings- og brevskrivingsteknikk, sa Aase Marthe J. Horrigmo. Tilgjengelighet står kanskje igjen som et nøkkelord. Lovene er tilgjengelige for folk flest gjennom Lovdata, men fortolkningen kan overlates til andre instanser, som forvaltningen. Viblemo og Horrigmo kom ikke med noen konkrete råd for godt lovspråk, men hadde en oppfordring til slutt. – Når loven blir tilgjengelig for flere av oss, er det viktig at lovspråket er godt.