Regjeringen har høye ambisjoner om bruk av KI som vil skape behov for betydelig mer energi til databehandling. Mange er bekymret for dette og for hvordan bruken av KI vil øke Norges klimafotavtrykk.
Feil regnestykke om kunstig intelligens
Staten må bli mye flinkere til å utnytte kunstig intelligens til formål som er til nytte for miljø og klima. Ellers blir den enorme satsingen på KI i offentlig sektor et regnestykke som blir helt feil.
Dette skriver Gjermund Lanestedt i siste nummer av tidsskriftet. Lanestedt tar utgangspunkt i at staten henger etter i arbeidet med å gjøre sin egen virksomhet bærekraftig. Han skriver at:
«I lys av dette er det viktig at staten «er på ballen» når det gjelder innsats for å redusere eget klimafotavtrykk. Å være på ballen handler både om kunnskap, om å sette mål og om at den enkelte virksomhet jobber målrettet for å nå disse. Mye tyder imidlertid på at staten ikke har fått opp farten.»
Lanestedt henviser til et debattinnlegg i Stat & Styring nylig hvor Ingrid Mørk i Direktoratet for økonomistyring og forvaltning pekte på at staten henger etter i bærekraftsarbeidet.
«Hun viste til at EUs bærekraftrapporteringsdirektiv (CSRD) krever at norske selskaper følger opp og rapporterer på arbeidet med bærekraftsmålene i egen virksomhet, mens statsforvaltningen slipper lettere unna – foreløpig.»
Norske ambisjoner øker klimagassutslipp
Lanestedt mener at målsettingen om at Norge skal bli et av verdens mest digitaliserte land, gir grunn til bekymring for mange, nettopp med henblikk på det enorme klimaavtrykket som digital virksomhet etterlater:
"Regjeringen har målsatt at Norge innen 2030 skal være verdens mest digitaliserte land. Digitaliseringen skal bidra til å sikre velferden, frigjøre tiltrengt arbeidskraft, øke næringslivets konkurranseevne og løse samfunnsutfordringer. Regjeringen har som del av dette også høye ambisjoner om bruk av KI, både i offentlig sektor og i samfunnet generelt. Samtidig vil den økte bruken av KI skape behov for betydelig mer energi til databehandling. Mange er bekymret for dette og for hvordan bruken av KI vil øke Norges klimafotavtrykk.»
Konsekvensene av mer bruk av datakraft er enorme, skriver Lanestedt:
«Det er usikkert om noen har regnet på det for Norge, men det finnes mange anslag for den forventede globale veksten i energiforbruk. Ifølge det internasjonale energibyrået IEA står datasentrene og overføringsnettene i dag for ca. 1 % av verdens energirelaterte klimagassutslipp."
Beregninger viser at verdens datakraftbehov vil tidobles hver 100 dag som følge av omfattende innføring av KI, og at Microsoft og Google har økt sine CO2 utslipp med 30 og 50 prosent de siste fire-fem årene.
Feil regnestykke
De store ambisjonene innenfor KI-feltet må også være mer fokusert på områder som bidrar til å gjøre selve kjernevirksomheten i staten mer klimavennlig.
«Statsforvaltningen må også bli flinkere til å utnytte KI til formål som gagner hensynet til miljø og klima, ellers blir hele regnestykket feil. Det må være mer enn bare å bruke KI til å effektivisere generell saksbehandling. Mulighetene til å løse kjerneoppgavene bedre må også utnyttes, for eksempel optimalisere og redusere energibruken på relevante ansvarsområder, håndtere sammensatte problemstillinger, profitere på de enorme tekst- og dataressursene i forvaltningen og utvikle helt nye og bedre tjenester – og selvsagt til bedre og mer kunnskapsbaserte forvaltningsvedtak og vurderinger til beste for klimaet og miljøet. KI-modellene som tas i bruk, må trenes på data som sikrer tilstrekkelig hensyntagen både til bærekraftsmålene og til det domene- og fagspesifikke.»
En stor del av ansvaret for en mer bærekraftig bruk av dataressurser ligger på de enkelte virksomhetene, ifølge Lanestedt. Disse statlige virksomhetene «… må skaffe til veie mer data om sin egen virksomhet og hvordan deres disposisjoner, aktiviteter og beslutninger påvirker klimafotavtrykket – og de må gjøre mindre av det som påvirker negativt. De må rett og slett bli mer data- og kunnskapsdrevet.»