Forslag til kunstig intelligens for politikere

I neste nummer av tidsskriftet tar vår kommentator Aslak Bonde opp mulighetene for at også Stortinget kan ta i bruk kunstig intelligens. Han tar utgangspunkt i digitaliserings- og forvaltningsministerens store ambisjoner:

«Når Karianne Tung både har ansvar for forvaltningen og bruken og reguleringen av kunstig
intelligens (KI), ligger det an til nye forvaltningsreformer. I det arbeidet må hun også koble
på Stortinget. Det aller mest effektive reformgrepet ville være å få redusert omfanget av politisk spill og aktivisme, slik at forvaltningen kan bruke mindre tid på å håndtere medie- og
lobbyinitierte initiativ fra stortingspolitikerne. Med bevisst og aktiv bruk av generativ KI kan
det trolig være mulig å få til begrensninger uten å svekke det folkevalgte demokratiet.»


Karantene for forslag
Bonde mener at det er flere muligheter for å forbedre Stortingets arbeid med ny teknologi, blant annet en karantene for politiske vedtak:

«Det virkelig spennende og arbeidsbesparende hadde vært om Stortinget laget et system
der teknologien «nektet» politikerne å fatte nye politiske vedtak inntil de gamle enten var
gjennomført eller formelt avskaffet. Man ville ha fått en disiplinering som resulterte i at
høyresidens gamle slagord om at det skal være grenser for politikk, ville ha fått sin egen vri:
grenser for politisk aktivisme. Det ville ha blitt mindre rom for spill – noe som igjen ville ha redusert arbeidsbelastningen både på Stortinget og i forvaltningen.

Når det oppfordres til høyttenkning om nye politiske arbeidsmåter, er det viktig å minne om
at nye teknologiske verktøy gir muligheter for simulering og testing som man ikke hadde før.
På en god del områder burde det være mulig å teste ut ulike reformforslag og å la gammel
og ny praksis leve side om side.»

Ingen grenser i dag
Karantene kan også omfatte de mindre aktivitetene som Stortingsrepresentantene er svært aktive med:

«Det gjelder ikke minst om politikerne skulle bruke ulike karantenemodeller i et forsøk på
å legge bånd på seg selv og alle dem som spiller inn forslag til politikerne. I dagens system er det i praksis ingen grenser for hvor mange spørsmål, brev, private forslag og redegjørelseskrav opposisjonspolitikerne kan fremme. Det er lett å få oppslag i riksmediene og å lage fine snutter på sosiale medier dersom man kan vise at man har gjort noe aktivt i Stortinget for å presse regjeringen til handling.

Et av veldig mange eksempler er en redegjørelse justisminister Emilie Enger Mehl holdt
i Stortinget i midten av januar. Hun var bedt av Stortinget om å forklare bakgrunnen for
at Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) rett før jul måtte haste-innbetale et lån som ifølge
justisministeren var Grunnlovsstridig. Enger Mehl gjorde det i ukene før redegjørelsen klart
at hun ikke kunne si noe mer om saken enn det hun hadde redegjort skriftlig for før jul.»

Ikke noe nytt
«Opposisjonspartiene visste at de ikke ville få høre noe nytt, men insisterte likevel på at hun
skulle komme. Alt dreide seg om å få mediene til å holde saken varm.
Hadde man hatt et system med karantener for saker og sakskomplekser der det ikke har
skjedd noe nytt, ville det ikke blitt noen redegjørelse i NSM-saken i januar. Den ville ha
vært satt på vent til mars når departementet har varslet at en gjennomgang av saken skulle
bli ferdig.»

Bonde ser også for seg at teknologi kan brukes til å endre praksisen angående grunnlovsforslag:

«Man kunne tenke seg at praksisen der flere forslag enn de som dreier seg om å endre
Grunnloven, ble fremmet bare én gang i løpet av en stortingsperiode. Det ville i så fall være
en selvpålagt restriksjon som hadde hatt stor betydning for representantenes møte med lobbyisten.»

Redusere lobbyisme
«Dagens praksis er at opposisjonspolitikerne konkurrerer med hverandre om å være
mest mulig for ulike interesseorganisasjoners sak. Både de og representantene fra regjeringspartiene bruker mye tid og krefter på å møte lobbyistene og håndtere deres ulike ønsker om gjennomslag. Dersom det bare hadde vært mulig å fremme et forslag en eller to ganger i løpet av en stortingsperiode, ville det neppe svekket demokratiet. Det er ikke mange eksempler på at partiene på Stortinget endrer syn i Stortinget fra år til år på saker der det ikke har skjedd noe substansielt nytt.

En såpass drastisk inngripen i mulighetene til å påvirke politikerne kunne til og med ha
redusert omfanget av lobbyisme. Den politiske klasse, som består av politikere, rådgivere, kommunikasjonsfolk, politiske journalister og lobbyister, kunne ha blitt mindre.»

Dette er et utdrag fra en artikkel i kommende nummer av Stat & Styring.