Forvitrer direktoratene?
Stadig flere statsetater har ikke lenger en regionbasert organisering, men er organisert rundt funksjonene til de enkelte delene av organisasjonen. Konsekvensene kan blant annet være at det øverste nivået i direktoratene forvitrer.
Disse problemene belyser Aud-Sissel Meringdal og Dag Solumsmoen i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring i siste nummer av Stat & Styring.
Her er utdrag fra deres artikkel:
Stadig flere statsetater har i løpet av de siste årene gått bort fra en geografisk basert organisering til en mer funksjonsbasert organisering. Hele 17 av de 21 etatene som kan sies å inngå i regional statsforvaltning, har nå en organisering inndelt etter funksjoner og med landsdekkende oppgaveløsning. Fra etatenes ståsted er enklere styringslinjer, mer ensartet praksis og sterkere fagmiljøer de største fordelene ved en funksjonsbasert organisering.
En ulempe er at samhandling på regionalt nivå blir vanskeligere. I den grad regional stat har fått offentlig oppmerksomhet, har den nesten utelukkende vært rettet mot at nye regioner ikke følger fylkesgrensene, og heller ikke er innbyrdes sammenfallende. Men disse endringene fra fylkeskontor til regionskontor utgjør altså bare et første trinn i en utvikling, der de påfølgende trinnene i retning av en mer funksjonsbasert organisering har langt større betydning for hvordan regional stat fungerer.
Svekket lokalkunnskap?
Når regiondirektøren og regionskontoret blir borte, forsvinner også det som var etatens naturlige kontaktpunkt ut mot øvrige statlige etater, kommuner, fylkeskommuner og andre samarbeidspartnere regionalt. Det kan ha konsekvenser for statens rolle og deltagelse i samfunnsutviklingen regionalt gjennom lokale og regionale plan- og utviklingsprosesser.
Ved at det regionale styringsleddet forsvinner, kan det også føre til at etatenes regional- og lokalkunnskap blir svekket, og den samledeeffekten kan eksempelvis bli at statsforvalterens samordningsrolle fåret mer krevende utgangspunkt. Erfaringer vi har innhentet fra statsforvalterembeter, bekrefter dette.
Vi reiser derfor spørsmålet om de mest berørte etatene bør formalisere en regional koordinatorrolle, blant annet for å ivareta statsforvalternes og andre regionale aktørers behov for et fast kontaktpunkt. Kanskje bør det også legges føringer fra sentralt hold for å sikre dette. En annen og mer omfattende løsning kunne være å legge ansvar for de kommunerettede saksområdene som er mest berørt av behovet for regional samordning, inn under statsforvalterembetet.
Direktoratsbegrepet endrer innhold
Funksjonsorganisering innebærer at tidligere direktoratsoppgaver av faglig og operativ karakter blir flyttet ut fra direktoratsnivået og samlet i divisjoner. Dermed fjernes skillet mellom sentralt og regionalt nivå i etaten, og direktoratsnivået forvitrer. Dette betyr at de enkelte divisjonene i større grad ivaretar et helhetlig nasjonalt ansvar for sine respektive fagområder og deler av etatens operative virksomhet. Det som da gjenstår hos direktøren på hovedkontoret, og som utgjør «direktoratet», vil i hovedsak være stabsenheter med ansvar for oppgaver knyttet til administrativ styring og strategisk utvikling av etaten. Men samtidig vil fortsatt noen av divisjonsdirektørene og deres staber også være lokalisert ved hovedkontoret. Hvis man da fortsatt skal operere med direktoratsbegrepet, vil det i så fall innebære at skillet mellom «direktorat» og ytre etat må trekkes mellom enheter som alle befinner seg ved hovedkontorene.
