Fylkeskommunen bør legges ned

Fylkesoppløsninger

Stortinget har undergravd fylkeskommunens eksistensberettigelse ved å statliggjøre flere kommunale og fylkeskommunale oppgaver. Konsekvensene som må trekkes er tydelige.

Spørsmålet som diskuteres intenst om dagen, er om “Viken”, “Troms- og Finnmark”, “Innlandet” og de øvrige sammenslåtte fylkeskommuner skal deles opp igjen. Men dette er ikke det riktige spørsmålet. Det riktige spørsmålet er hva vi skal gjøre med fylkeskommunene som sådan. Og det riktige svaret er at de er blitt overflødige og bør avvikles.

Mistet nesten alle oppgaver

Egentlig er vi 20 år på overtid idet fylkeskommunen opphørte som levedyktig forvaltningsorgan i 2002 da sykehusene ble tatt ut av fylkeskommunene som da mistet 75 % av sine oppgaver og ansatte. Og det blir ikke bedre av at vi har to parallelle institusjoner på fylkesnivå; Statsforvalterne og Fylkeskommunene, der bare insidere forstår hvilke oppgaver Statsforvalterne har og hvilke Fylkeskommunene.   

Kortversjonen av fylkeskommunens historie er at fra opprettelsen ved formannskapslovene i 1837 og frem til ca 1964 skjedde det lite. I denne perioden bestod fylkeskommunen i realiteten kun av fylkestinget der ordførerne i landkommunene møtte en gang pr år og med Fylkesmannen som møteleder og sekretariat. Oppgavene omfattet noen få beslutnings- og fordelingsoppgaver innen helsevesenet, veivesenet og etter hvert skolevesenet, og finansieringen bestod av skatt på fast eiendom og bidrag (repartisjonsskatt) fra landkommunene i fylket.

Etablering med mye ansvar

Men så våknet reformiveren. Inspirert av kommunalminister Ulrik Olsen og av Komiteen for reformer i lokalforvaltningen (Juel-komiteen) ble i perioden 1964-1977 bykommunene innlemmet i fylkeskommunen, den fikk sin egen administrasjon ledet av fylkesrådmannen, fylkeskommunen fikk ansvaret for somatiske sykehus, videregående opplæring, regional planlegging, offentlig transport og etterhvert også for tannhelsetjeneste, sykehjem og barnevern; og det ble innført direkte skatt og direkte valg til fylkestinget. Pr 1. januar1977 var fylkeskommunen etablert som et folkevalgt tredje forvaltningsnivå plassert midtveis mellom stat og kommune.

Men fylkeskommunen har aldri blitt en naturlig del av norsk offentlig forvaltning.  Folk flest vet ikke hva fylkeskommunen driver med, og deltakelsen ved fylkestingsvalgene er lavere enn ved Stortingsvalg og kommunevalg. Nærmest i desperasjon har utredningene av fylkeskommunens fremtid og oppgaver fortsatt helt frem til i dag.

Ikke vellykket

Den viktigste utredningen er nok «Oppgavefordelingsutvalget” (Wilhelmsen-utvalget) fra år 2000 som med sine 722 sider er en av de mest omfattende forvaltningsutredninger vi har hatt i Norge de siste 30 årene. Utredningen viste at den selvstendige fylkeskommunen ikke var en vellykket konstruksjon, der den største forbedring sammenliknet med tiden før 1977 var at kjønnsfordelingen blant fylkestingsrepresentantene var blitt jevnere og at gjennomsnittsalderen var gått ned.  Det er allikevel forståelig at flertallet i

Oppgavefordelingsutvalget anbefalte å videreføre fylkeskommunen som et tredje folkevalgt forvaltningsnivå, fordi fylkeskommunen på det tidspunkt (år 2000) fortsatt utførte viktige oppgaver som krevde politiske prioriteringer.  Men så sa Stortinget “ja”, til å overføre sykehusene (2002), rusverninstitusjonene og barne- og familievernet (2004) fra fylkeskommunene til staten, og dermed mistet fylkeskommunene sin viktigste arbeidsoppgave og over 75% av sine ansatte. Da ble fylkeskommunene i realiteten redusert til forvaltningskontorer for videregående opplæring, og man burde nok allerede da nedlagt fylkeskommunen som eget forvaltningsnivå og tilbakeført de gjenværende oppgavene til kommunene.

 Men hva har skjedd? I det store og hele ganske lite selv om Stortingets flertall har gjennom mer enn 20 år har pålagt skiftende regjeringer å grave stadig dypere etter nye oppgaver som kunne overførers til fylkeskommunene for å forsvare deres eksistens. Første runde med oppgaveoverføring var i 2010, da fylkesveimyndighet, deleierskap i Innovasjon Norge, regional forskningsfondforvaltning, friluftsforvaltning, tildeling av oppdrettskonsesjoner, forvaltning av spillemidler til kulturbygg med mer. ble lagt til fylkeskommunene.

Minioppgaver

Neste runde var i 2020 etter en nærmest desperat prosess som startet med stortingsmeldingen om Nye folkevalgte regioner, fortsatte med “Hagen-utvalget" og kulminerte med Stortingets behandling av stortingsmeldingen om “Oppgaver til nye regioner”.

 I denne prosessen ble ytterligere en del mer eller mindre relevante oppgaver overført til fylkeskommunene, herunder noen kulturminneoppgaver og arbeidsmarkedsoppgaver, resten av fylkesveiforvaltningen, eldreopplæring for innvandrere, bredbåndstilskudd, tilskudd til kystskogbruket mm.

Men med unntak for veiforvaltningen er alt dette minioppgaver som ikke endrer realitetene; som er at fylkeskommunene er blitt redusert til administrasjonskontor for videregående opplæring ispedd litt samferdselsadministrasjon.

Bør legges ned

Hva skal vi så gjøre med fylkeskommunene? Det øverste nivået av den utøvende myndighet i Norge utgjøres av statsrådene og deres departementer. Det laveste nivået utgjøres av kommunene. Spørsmålet er om vi trenger noe mellom departementene og kommunene, og det er her fylkeskommunene kommer inn. Det som imidlertid har skjedd i nærmest ekstrem grad i Norge gjennom de siste hundre år, er at stadig flere oppgaver er tatt ut av kommunene og fylkeskommunene og lagt inn i statlige direktorater og etater eller i deres regionale underkontor.

Helseforetakene, NAV, Statens veivesen, Politiet, Skatteetaten, Mattilsynet og BUF-etat er bare noen av etatene som med Stortingets samtykke har forsynt seg av oppgaver fra kommunene og fylkeskommunene. I dette perspektivet kan man forstå Stortingsflertallets ønske om å redde stumpene og opprettholde fylkeskommunen som et tredje folkevalgt forvaltningsnivå. Men det er for sent, det har gått for langt, det er for få oppgaver igjen.

Stortinget har selv undergravd fylkeskommunenes eksistensberettigelse ved å statliggjøre stadig flere kommunale og fylkeskommunale oppgaver.  Det logiske nå blir derfor å nedlegge fylkeskommunen og legge oppgavene over til kommunene. Da sparer vi et helt forvaltningsnivå, mye penger og mye administrasjon og bidrar også til at kommunene forhåpentligvis får en så omfattende oppgaveportefølje at ikke også kommunene etter hvert blir spist opp av de spesialiserte statsetatene.

Og skulle man lure på om det finnes eksempler fra andre land på at man klarer seg godt med kun to forvaltningsnivåer i offentlig sektor, så er svaret “ja”.  Bjarne Jensens klassiker om kommune-Norges velferd og finansiering viser at til sammen ni europeiske land ikke har noe ekstra forvaltningsnivå mellom stat og kommune 

(bjorn.rose@hotmail.com)

Bjørn Røse er tidligere Toll- og avgiftsdirektør.