Tunellsyn på grønn industri

Regjeringens strategi for grønt industriløft bygger i stor grad på rapporter fra konsulentselskaper, en bransje som regjeringen har gått til frontalangrep mot. Kampanjen for å redusere konsulentbruken i staten var en av de mest synlige og sentrale politiske signalene som kom fra regjeringen allerede i Hurdalsplattformen og i deres første budsjett. (Les mer om dette i en artikkel i det ferske nummeret av Stat & Styring)

Men selv disse konsulentrapportene som denne strategien er så avhengig av, passer ikke godt nok inn i regjeringens ønskede framstilling av mulighetene for et grønt industriløft. Derfor er det bare med en svært selektiv lesing av disse rapportene, at regjeringen å unngå et av hovedproblemene med å utvikle en grønn industri.

Stor satsing

Regjeringens rapport om Grønt industriløft 2.0 ble lansert i september av to statsråder og statsministeren. Så dette er en svært viktig satsing for regjeringen. Og med sitt omfang er strategien potensielt veldig viktig for landet.

Dette dokumentet er et såkalt veikart for en satsing som omfatter ni områder i industrien og energisektoren, og som inneholder nesten 150 tiltak. Det er et tydelig politisert dokument og altså ikke først og fremst en faglig utredning. Men kanskje nettopp fordi det er så politisert, er det både viktig og interessant å se hvordan det politiske budskapet forsøkes å belegges med faglig innhold.

Gass og olje står i veien

Den faglig-politiske strategien som denne delen av regjeringens politikk baserer seg på, består i å finne faglig dekning hos konsulentselskaper som vanligvis leverer rapporter skreddersydd til oppdragsgiverens ønsker.

Det mest dominerende faglige miljøet som har levert premisser for regjeringens industriløft, er Menon Economics. Fire av dette konsulentselskapets rapporter er med i Grønt industriløft 2.0. (Se intervju med Menon i en annen artikkel i tidsskriftet.)

Men noen av regjeringens referanser til rapporter fra Menon og andre utredningsmiljøer er svært selektive, og regjeringen omgår det som i av flere av rapportene er påpekt som et hovedproblem for det grønne skiftet: Den svært høye aktiviteten i olje- og gassektoren tar kompetanse og ressurser som trengs i det grønne skiftet.

Selektiv lesing

I tre av rapportene som regjeringen siterer, er dette et hovedpoeng, men regjeringen unnlater likevel å ta dette med. Det er det selvfølgelig gode grunner til. Det er bærebjelken i denne regjeringens politikk at Norge skal klare det grønne skiftet uten å begrense olje- og gassvirksomheten.

Dette skriver Menon om problemet med regjeringens strategi:

«Aktører vi har intervjuet i forbindelse med denne studien trekker frem at høy aktivitet på norsk sokkel innen olje og gass skaper utfordringer i dag for å tilgjengeliggjøre kapasitet og ressurser til havvind prosjekter. Dette gjelder spesielt blant selskap som både opererer innen offshore leverandørindustri og er i gang med en satsing på havvind. På bakgrunn av betydelig høyere marginer innen olje- og gassrelaterte prosjekter ser man at det i flere tilfeller prioriteres ressurser til disse på bekostning av havvindprosjekter.»

Et poeng som regjeringen altså velger å ikke nevne.

Offentlige utredninger

At olje- og gassindustrien vil kapre nødvendig arbeidskraft og kompetanse fra grønne satsinger, kommer også frem i en av de få offentlige utredningene som Grønt industriløft 2.0 refererer til.

Dette er Kompetansebehovutvalgets rapport fra mai 2023. Utvalget skriver under tittelen «Knapphetsutfordringen: Knapphet på ingeniører, IKT-spesialister og fagarbeidere kan bremse grønn omstilling»

Regjeringen unngår også andre utredninger på dette punktet, blant annet utredningen som studerte utviklingen av en norsk hydrogenindustri, og som påpekte akkurat den samme kampen om arbeidskraft og andre ressurser.