Moderne ledelse og gamle verdier

Statsråder må invitere til motforestillinger fra embetsverket for å få de beste rådene og utvikle den nødvendige tilliten. Motforestillinger er nødvendige for kvaliteten i politiske beslutninger. Det skriver to tidligere toppbyråkrater i siste nummer av Stat & Styring.|Statsråder må invitere til motforestillinger fra embetsverket for å få de beste rådene og utvikle den nødvendige tilliten. Motforestillinger er nødvendige for kvaliteten i politiske beslutninger. Det skriver to tidligere toppbyråkrater i siste nummer av Stat & Styring.

- Inviter til motforestillinger. Det er et av rådene fra to tidligere departementsråder til statsrådene. De tidligere toppbyråkratene Trond Fevolden og Ellen Seip har arbeidet tett på mange statsråder i flere departementer og mener at motforestillinger sikrer kvaliteten i statsrådenes beslutninger.

De to skriver at statsrådene er avhengige av at denne kvaliteten sikres gjennom både tillit og motforestillinger. «Tillit er bæreren av det gode samarbeid mellom politiske ledelse og embetsverket. Tillit er en forutsetning for den åpenheten du er avhengig av for å få de beste rådene, og det er en forutsetning for at det er høy effektivitet.»

Tillit legger altså grunnlaget for kritisk gjennomgang av kvaliteten på beslutninger og for effektiviteten i organisasjonen.

Tillit og kritikk

Slike gamle verdier som tillit og hvordan de støtter opp om eller strider i mot moderne ledelse, er et gjennomgangstema i siste nummer. Verdien av både tillit og kritikk er velkjent og uunnværlig. Verdien av handlingsrom og av kontroll er to avleggere av slik tillit og kritikk, men er ikke så velkjente eller velkomne begreper. Men de er likevel fundamentale i et demokratisk samfunn.

Derfor tar en av artiklene i dette nummeret opp det fenomenet som gjør seg gjeldende i debatten om styring og ledelse av offentlige organisasjoner og som tyder på at Tillit er moderne, men mistillit er undervurdert.

Et spørsmål i denne debatten burde være: Hvem har det verst når noe går galt i en offentlig virksomhet? Er det lederne, medarbeiderne eller brukerne? Disse spørsmålene burde stå i sentrum når man skal vurdere om en ny tillitsbasert styring skal innføres i Norge. Men det gjør de ikke. Sentrale temaer som risiko, ansvar og kontradiktoriske prinsipper har ikke noen plass i denne debatten. 

Risikabel oppførsel

Spørsmålet om risiko og tillit har jo vært sentralt i forholdet mellom regjeringen og embetsverket den siste tiden, med konflikten rundt SSB. SSB – sjefen tok en stor risiko i forbindelse med omorganiseringen av etaten hun ledet. Og hun ble belønnet med mistillit av statsråden.

Andre statsråder har selv tatt store risiki, både i forholdet til sin egen sjef – statsministeren, og i forhold til velgerne.  Dette har ført til sannsynligvis endrede varig rolledefinisjoner i den norske regjeringen. Aslak Bonde skriver at Sylvi Listhaug har utvidet rollen for norske statsråder:

«Dermed kan vi vente oss statsråder som ikke bare iscenesetter seg selv i større grad enn før, men som også lager seg politiske agendaer som kan fortone seg pussige – eller ukorrekte – for de ansatte i departementene.»