Når faktainformasjon blir politisk retorikk

I en artikkel i siste nummer av Stat & Styring diskuterer tidligere departementsråd Eva Hildrum, hvordan grensen mellom faglig korrekt informasjon og politisk retorikk stadig utfordres i norske departementer. Hildrum argumenterer for at embetsverket i sin lojalitet til politisk ledelse risikerer å bli medspillere i å formidle informasjon som ikke alltid holder faglig mål.

Gråsonens utfordringer

Artikkelen tar utgangspunkt i en grunnleggende premiss: Det som er "faglig" blir fort politikk i et departement, og informasjon om politikk kan lett skli over i politisk retorikk – også når det er embetsverket som utarbeider den. Hildrum mener det bør være mulig for mottakerne av informasjon fra departementene å skille mellom faglig korrekt informasjon og politisk retorikk, men erkjenner at denne balanseringen er krevende.

Hun illustrerer dette med konkrete eksempler fra sin egen tid i regjeringsapparatet. Ett slikt eksempel handler om Senterpartiets løfte om å reversere Solberg-regjeringens domstolsreform ved å gjenopprette 37 nedlagte tingretter. Da regjeringen i stedet valgte å opprette bare fem nye tingretter – en faglig sett bedre løsning – ble dette presentert under overskriften "Rettsikkerhetsløft for å sikre nærhet til domstolene og god rettssikkerhet i hele landet". Gjenopprettelsen av tingrettene var bare punkt fem i en liste på elleve tiltak. Hildrum kaller dette "innpakking" og mener departementet kunne informert bedre og mer saklig uten å skape problemer for sin politiske ledelse.

Skandalesaker og lojalitetens grenser

Et annet problemfelt Hildrum tar opp, er embetsverkets rolle når statsråder blir kritisert for hendelser som egentlig bare berører deres personlige rolle, men som likevel er avgjørende for deres politiske rolle. Hun viser til plagiatsaken om tidligere statsråd Ingvild Kjerkols masteroppgave, hvor Helsedepartementets kommunikasjonsavdeling sendt ut anonyme støtteerklæringer til flere redaksjoner. Dette reiser det prinsipielle spørsmålet: Hvor langt skal embetsverkets lojalitet strekke seg? Skal departementets ressurser brukes til å gi bistand til statsråders private problemer?

Hildrum henviser til Håndbok for politisk ledelse, som slår fast at statsråden ikke kan instruere embetsverket i rollen som partipolitiker eller privatperson. Hun mener håndboken burde presisert at departementets ressurser heller ikke skal brukes til å gi bistand til statsråders private utfordringer.

Politisk retorikk fremfor faglig realisme

Jernbanetalen fra samferdselsminister Jon Ivar Nygård i 2024 tjener som et illustrerende eksempel på hvordan politisk retorikk kan overskygge faglige realiteter. Statsråden lovet "meir punktlege tog i dei komande åra" gjennom kulturendring og bedre samarbeid. Hildrum påpeker at fagfolk med kunnskap om jernbane neppe ville satset mye på at punktlighet kan oppnås uten betydelige investeringer i infrastruktur – dobbeltspor, krysningsspor og ny tunell under Oslo.

Året etter var tonen i jernbanetalen langt mer forsiktig, etter at alle tog i Norge sto stille i 13 timer første juledag 2024. Den politiske retorikken måtte vike for en mer brutal realitetsorientering. Dette eksemplet illustrerer hvordan embetsverket formidler politiske løfter til frustrerte borgere, selv når fagfolkene innerst inne vet at løftene er urealistiske.

Taleskrivernes dilemma

Hildrum sammenligner norske og danske taleskrivere for å belyse ulike tilnærminger til rollen. Den danske taleskriveren Anita Furu ser på seg selv som en profesjonell byråkrat som stiller sin faglighet til rådighet, akkurat som økonomer og jurister gjør. Den norske taleskriveren Birger Emanuelsen hadde derimot en helt annen opplevelse – han følte at taleskriverrollen ble meningsløs fordi han brukte sine talenter og sitt språk på å fremføre noe han ikke kunne stå for, noe han ikke syntes var sant. Han ble til og med pålagt å legge en usann historie inn i en tale for å illustrere et politisk poeng. Han sa opp jobben.

Kreativ bruk av tall og fakta

Hildrum viser også til hvordan tall og fakta i pressemeldinger kan vris slik at budskapet blir politisk vridd. Hun siterer en artikkel av Frithjof Søgaard i Forsvarsdepartementet. "Usannheter satt i system". Artikkelen dokumenterte hvordan Forsvarsdepartementet i 2015 hevdet at regjeringen hadde økt forsvarsbudsjettet "etter nesten et tiår med flat eller nedadgående budsjettutvikling", mens faktum var at norske forsvarsutgifter hadde hatt en realvekst på 1% årlig i perioden 2005-2013.

Valg av ord kan også gi misvisende fremstillinger. I den siste Nasjonal transportplanen introduseres ordet "utviklingsportefølje" – som ved nærmere lesning viser seg å være stedet hvor prosjekter legges for å dø. "Avviklingsporteføljen" hadde vært mer ærlig, men mindre politisk salgbart, påpeker Hildrum.

Mediehverdagen som arbeidshverdag

Hildrum beskriver hvordan mediehåndtering har overtatt departementenes daglige virksomhet. I hennes tid i Samferdselsdepartementet var kommunikasjonssjefen alltid til stede på de daglige morgenmøtene i Samferdselsdepartementet, mens fagekspedisjonssjefer ofte ikke deltok. Dagens mediesituasjon satte som regel dagsorden. Dette åpner for "de små sakers kortsiktige tyranni: Det som haster mest, blir viktigst."

Fra morgenmøtene haglet det med bestillinger på "flak" og "talepunkter" ned i fagavdelingene, ofte til de mest kompetente fagfolkene som måtte legge viktige oppgaver til side. Hildrum innrømmer at hun ikke klarte å skjerme sine fagfolk godt nok, delvis fordi hun satt fysisk nært politikerne og kommunikasjonsfolkene og utviklet en lagånd med dem – hun følte seg ofte mer på lag med politikerne enn sine egne ansatte.

Forsiktighetskulturen og lojalitetens pris

Hildrum trekker frem en viktig dynamikk: I praksis er det en forsiktighetskultur, kanskje en fryktkultur, og en meget sterk lojalitet som gjør at embetsfolk tenker seg om mange ganger før de går offentlig ut med kritikk. Hun innrømmer selv at hun ofte advarte kolleger mot å gå ut offentlig, både av hensyn til statsråden og av hensyn til dem selv. "Du skal ikke sette din statsråd i forlegenhet", messet hun til nyansatte.

Samtidig mener hun at Frithjof Søgaard gjorde rett i å publisere sin artikkel om usannheter i departementet – folk flest har rett til å få vite når politisk retorikk over tid er usann. Men hun erkjenner også at hun som departementsråd ville blitt svært irritert over en slik artikkel, fordi det ville svekket statsrådens tillit.

En personlig bekjennelse og demokratisk advarsel

I et oppsiktsvekkende utsagn innrømmer Hildrum at hun i konkrete situasjoner har videreformidlet politisk retorikk som hun ikke selv trodde på eller kunne stå for: "Jeg skammer meg fremdeles over det. I slike tilfeller burde jeg kanskje gjort som taleskriveren jeg fortalte om, og sagt opp jobben min. Men jeg ble på min post."

Hun avslutter med en kraftig advarsel: Feilinformasjon er en trussel mot demokratiet. Demokratiet kan ødelegge seg selv hvis tilliten til samfunnets systemer svikter. Det er fullt mulig for et folk å velge seg en diktator – for eksempel hvis folket blir forført av en ambisjon om en politisk virkelighet. "Vi her i Norge er ikke der foreløpig, men de som nå vokter embetsverkets rolle, må passe på!"

Hildrums artikkel er både en selvkritisk refleksjon over egen praksis og et viktig innspill i debatten om embetsverkets rolle. Den viser hvordan systemiske forhold – fra fysisk plassering til møtestrukturer til loyalitetskrav – kan bidra til at faglig integritet svekkes, og hvordan selv erfarne byråkrater kan bli medspillere i å formidle politisk retorikk som ikke holder faglig mål.