Overbevist uten egentlig å vite

Av Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap, UiT Norges arktiske universitet

I dette innlegget kommenterer jeg først innlegget til Trude Senneseth i denne utgaven av Stat & Styring, og deretter noen øvrige innlegg i debatten om tjenestedesign i offentlig sektor.

Trude Senneseth, programansvarlig for prosjektet Samskaping i vest, kritiserer min forskning om tjenestedesign - publisert i boken Tjenestedesign i det offentlige - Fra ide til praksis. Først kortfattet om forskningsprosjektet. Jeg har undersøkt skjebnene til 12 tjenestedesignprosjekter etter at de med hjelp av eksterne konsulentfirmaer var ferdig designet på tegnebrettet. Hensikten har vært å finne ut hva som skjedde med disse etter at designfasen var over: i hvilken grad er de blitt implementert, dvs. omskapt fra designversjonene og gjort til rutiniserte og varige tjenestepraksiser?

Resultatet fra studien viser at med ett mulig unntak var ingen av de designede tjenestene blitt transformert til nye tjenestepraksiser to til fire år etter at designfasen var avsluttet. Det er nettopp prosjektet som Senneseth er programansvarlig for som jeg i boken omtaler som det mulige unntak. Dette er et omfattende og godt organisert prosjekt – og som bl.a. skiller seg ut fra stort sett alle andre i min studie, blant annet ved at en kjernegruppe av sentrale deltakere i designfasen er med over i implementeringsfasen og dermed har bidratt til å sikre denne kritiske overgangen.

Rett og slett uriktig

Senneseths kritikk er todelt. Dels stiller hun spørsmål ved datagrunnlaget og dels oppfatter jeg at hun uenig i konklusjonen min om status i prosjektet som hun leder (under implementering, men ikke implementert).

Ad. datagrunnlaget: I kritikken av min metode og datagrunnlag er Senneseth særs uetterrettelig. Hun påstår for eksempel at intervjuet med henne i mars 2023 varte i femten minutter. Min eksakte logg fra intervjuet viser at det varte i 31 minutter. I tillegg til Senneseth har jeg også intervjuet andre involverte i dette prosjektet. Jeg har selvsagt også samlet og analysert dokumenter som angår dette prosjektet, bl.a. sluttrapporten.

Senneseth kommer også med påstander om hvordan jeg ordla meg under intervjuet med henne. Hun skriver blant annet dette:

«I løpet av de 15 minuttene han hadde til rådighet uttalte forskeren at han ikke har noen måte å registrere all denne informasjonen som jeg gav om organisering, utvikling og implementering av det vi hadde skapt. Videre fortalte han at han ikke hadde forventet at vi hadde utviklet og tatt i bruk noe fra prosjektet».

Denne «gjengivelsen» av utsnitt fra intervjuet er rett og slett uriktig. Jeg støtter meg både på spørreguiden som jeg brukte samt nøyaktige notater fra samtalen. Dette prosjektet var det siste jeg undersøkte i rekken av de 12 prosjektene.

Særs fortegnet

Derfor ga jeg i samtalen med Senneseth uttrykk for at jeg - sett i lys av at de øvrige jeg hadde undersøkt ikke var blitt implementert - var positivt overrasket over at i dette prosjektet var implementeringen i gang. Påstanden hennes om at jeg skulle ha sagt at «han ikke har noen måte å registrere all den informasjon som jeg gav om organisering, utvikling og implementering av det vi hadde skapt» er hinsides og har formodningen mot seg, bl.a. fordi jeg forsker på kunnskapsoverføring og implementering, og er interessert i, trent i – og særs oppmerksom på nettopp disse aspektene – og forøvrig på et felt der jeg har publisert omfattende.

Senneseth har gitt en særs fortegnet fremstilling av intervjuet. Min berettigede antakelse er at hensikten er å desavuere utsagnskraften til mine data og mine konklusjoner.

Ad. konklusjonen: I studien min har jeg vært opptatt av å bestemme status på de 12 prosjektene – og der mulighetsrommet er dette: 1. Implementert (at ny tjenestepraksis er etablert og rutinisert), 2. Erfaringsbasert frastøting (at ny tjenestepraksis er etablert, men så lagt bort etter kort tid fordi man har gjort bestemte erfaringer, som f.eks. manglende finansiering, etc. 3. Isolering og frikopling (tilfeller der implementeringen ikke kom i gang etter designfasen), og 4. Under implementering (tilfeller med pågående implementeringsprosesser på undersøkelsestidspunktet).

Grundig og godt organisert

Prosjektet som Senneseth leder (Helsefellesskapet vest) er etter grundige vurderinger av det samlede datamaterialet blitt plassert i kategorien «under implementering». Uten at Senneseth sier det eksplisitt tyder mye på at hun ikke er fornøyd med denne kategoriseringen og at hun helst skulle sett at jeg ga prosjektet status som allerede «implementert». Jeg har imidlertid ikke funnet støtte i data for at prosjektet og dets ulike elementer på undersøkelsestidspunktet er blitt transformert til nye og rutiniserte tjenestepraksiser. Derimot er det mye som skrives og snakkes i prosjektet om planlegging og planer for hva som skal implementeres. Noen elementer var imidlertid nærmere å bli implementert enn andre, som for eksempel elementet kalt «tillitsbyggerne».

At dette prosjektet har status som «under implementering» må selvsagt ikke oppfattes som at man har mislykkes, snarere tvert om. Det arbeides grundig, målrettet og godt organisert, og med god sannsynlighet for at nye tjenestepraksiser gradvis kommer plass. Det skiller dette fra de fleste 11 øvrige undersøkte prosjektene.

I Senneseths innlegg går hun særs langt i å tillegge meg et motiv der jeg ikke er interessert i å finne vellykkede tjenestedesignprosjekter. I overskrifts form formulerer hun det slik: «Avfeier Røvik våre innovasjoner fordi vi er for godt organisert?». Denne utilslørte antydningen om at jeg har lite aktverdige hensikter med min forskning er useriøs og pinlig. Ytterligere kommentarer til dette punktet er derfor overflødige.

Lærer man av erfaringene i det norske tjenestedesignfeltet?

Responsen fra aktører i det norske tjenestedesignfeltet etter at jeg publiserte mitt forskningsarbeid om Stimulab-støttede prosjekter gir grunn til å reflektere over motivasjon, vilje og evne i dette feltet til å lære av erfaringer med tjenestedesign i offentlig sektor. Erfaringslæring består som kjent av to nøkkelprosesser. Den første er klargjøring, dvs. innsats for å få tak i kunnskap om de effekter et tiltak (en intervensjon) de facto har hatt, mens den andre, nyttiggjøring, handler om å bruke innsamlet kunnskap til enten å fastholde eller å justere tiltaket.

Dersom dette idealet hadde vært ledestjerne også i tjenestedesignfeltet, kunne man forventet stor innsats for å innhente mest mulig sikker kunnskap om hvordan tjenestedesign virker i praksis i offentlig sektor – ikke minst om hva som blir skjebnen til prosjektene etter selve designfasen. Slik kritisk etterprøvende kunnskapsinnhenting er stort sett fraværende i det norske tjenestedesignfeltet.

Men selv om mangelen på evidensbasert kunnskap om effekter er påfallende, synes ikke det å uroe sentrale aktører i feltet. De er nemlig allerede overbeviste om de positive effektene. Wildhagen og Hauan i DOGA, for eksempel, skriver at «For Design og Arkitektur Norge (DOGA), som en pådriver for mer bruk av design i offentlig utvikling og innovasjon så er det imidlertid klart at tjenestedesign både dekker behov og har effekt». 

En kjent aktør i norsk tjenestedesign, Lavrans Løvlie, imøtegår mine funn ved å gjøre en linjetaksering av resultater han mener å erindre fra 11 tjenestedesignprosjekter han har deltatt i. Deretter sår både han og de DOGA-ansatte tvil om min forskning ved å antyde at de 12 Stimulab-prosjektene jeg studerte må ha vært gjenstand for spesiell utvelgelse og at de ikke er representative. Det er imidlertid gjort utførlig rede for utvalget og utvelgelseskriteriene i boken, side 144. Kortversjon: I årene 2018, 2019 og 2020 ble det startet opp til sammen 19 Stimulab-støttede prosjekter. 12 av disse ble trukket ved loddtrekning og studert, altså inklusjon av hele 63 % av totalpopulasjonen. Skjevt utvalg? Absolutt ikke!

Et mønster

Følgende mønster er tydelig: tjenestedesign i norsk offentlig sektor er på ingen måte evidensbasert virksomhet, men involverte aktører på tilbudssiden er likevel overbeviste om at det virker. De bare vet det. Men dermed har man få tilskyndelser til selv å gjøre grundige undersøkelser av skjebnene til prosjektene i den særs kritiske fasen når de skal forsøkes implementert og omskapt til tjenestepraksiser. Likevel rykker man raskt ut og forsvarer konseptet og tilnærmingen dersom studier, som min, frembringer kunnskap som utfordrer det man allerede er overbevist- og hegner om.

Slik sett fremstår mange av de involverte i tjenestedesignfeltet mer som ekte troende enn som kritiske profesjonelle aktører i ekte etterprøvende og lærende modus. Vegringen i feltet mot grundige studier av hvorvidt designede tjenester blir eller ikke blir til nye tjenestepraksiser er påfallende og også uakseptabelt – ikke minst fordi det er prosjekter som får offentlig støtte.

T. Moldenæs, H.M. Pettersen og K.A. Røvik (2024). Tjenestedesign i det offentlige. Fra ide til praksis – den besværlige veien, Bergen: Fagbokforlaget

K.A. Røvik (2023). A Translation Theory of Knowledge Transfer – Learning across organizational borders. Oxford: Oxford University Press.