Planøkonomien er tilbake

Dette skriver politisk kommentator Aslak Bonde i siste nummer av Stat & Styring. Her er et utdrag av hans artikkel:

Klimautvalget vil lage en plan for å avvikle petroleumsindustrien. Helsepersonell-kommisjonen foreslår en slags handlingsregel for bruken av arbeidskraften. Nettselskapene får beskjed om å prioritere hvem som skal bruke strømmen deres i fremtiden, og havvindutbyggingen skal subsidieres med titalls milliarder. Markedsmekanismer brukes fortsatt som styringsverktøy på alle disse feltene, men ikke i samme grad som før.

Avviklingsplan for oljen 

Denne artikkelen er foranlediget av den offentlige utredningen (NOU 2023: 25) om veivalg i klimapolitikken frem mot 2050, som kom i slutten av oktober. Denne utredningen behandler hele bredden i de klimapolitiske utfordringene, men mediene festet seg i størst grad ved kapitlene om olje- og gassvirksomheten. Påstanden var at den i de neste tiårene ikke kommer til å bli trappet ned av seg selv så raskt at det er realistisk å nå målene i Paris-avtalen om å kutte mellom 90 og 95 prosent av klimagassutslippene innen 2050. Lønnsomheten i oljen er for høy, og politikernes frykt for å gjøre noe som svekker bransjen, er for stor. Senest ble det illustrert med oljeskattepakken i Stortinget våren 2020. 

  Den logiske konsekvensen av at ting ikke skjer av seg selv, er at det må lages en plan for å få det til å skje. Klimautvalget 2050, som laget NOU-en, kom til at en slik plan eller strategi heller ikke kommer av seg selv. Følgelig foreslo det en umiddelbar og midlertidig stans av videreutviklingen av olje- og gassvirksomheten. En slik stans vil etter utvalgets mening sette fart på arbeidet med å forberede en kontrollert og gradvis avvikling av bransjen innen 2050. Akkurat ordet «avvikling» brukes riktignok ikke, og noen steder gås det litt rundt grøten. Men det er likevel liten tvil om hva utvalget mener når det skriver at det støtter OECDs anbefaling til Norge om «å forberede seg på en fremtid uten olje og gass.

Den logiske konsekvensen av at ting ikke skjer av seg selv, er at det må lages en plan for å få det til å skje.

Samlet ressursplan 

Selv om utvalget ikke får umiddelbar innflytelse på politikken, er det grunn til å tro at dens resonnementer vil sige inn i både forvaltningen og politikken. Spesielt vil det skje på de områdene der markedsstyring balanseres opp mot politiske reguleringer, og der den sektororienterte og målrettede klimapolitikken veies opp mot en helhetlig politikk der både mål og samlet ressursbruk sees i sammenheng.

Da Martin Skancke presenterte utredningen, sa han nemlig at den like gjerne kunne ha hatt en overskrift som spilte på behovet for én samlet ressursplan. Når ulike samfunnssektorer frem til nå har presentert sine egne veikart frem mot 2050, har de alle i større eller mindre grad tatt det for gitt at de får den strømmen, den arbeidskraften, de arealene, mineralene og materialene som de trenger. Legger man alle sektorplanene oppå hverandre, ser man at de på mange områder regner med å bruke de samme ressursene. De samme innsatsfaktorene brukes mange ganger.

Plan med krutt

En av ukene før jul er det ventet at planen med mest politisk krutt i seg kommer til å bli lansert av regjeringen. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol har i hele år sagt at rådene og innspillene fra en lang rekke utvalg og kommisjoner skal omgjøres til politiske forslag i en nasjonal helse- og samordningsplan som skal komme i løpet av året.

Da vil det også bli klart hvordan regjeringen stiller seg til Helsepersonell-kommisjonens tankegang. Den kommisjonen leverte også en offentlig utredning i starten av februar. Ingvild Kjerkol gjorde det umiddelbart klart at hun delte kommisjonens oppfatning om at arbeidskraft er en knappere ressurs enn penger i norsk helsevesen, men det er uklart om hun også er enig med den enstemmige kommisjonen i at helse- og omsorgssektoren i fremtiden ikke bør beslaglegge en vesentlig større del av arbeidsstyrken enn den gjør i dag.

Resonnementet er at det i årene fremover også vil være behov for folk til en lang rekke andre formål: Varehandel og tjenestesektor, det grønne skiftet, politiet, forsvaret, skolene og barnehagene – for bare å nevne noe. Borgerne vil rett og slett ikke akseptere at en stadig større del av de menneskelige ressursene blir bundet i helse- og omsorgssektoren. Import av arbeidskraft er ifølge Helsepersonellkommisjonen uetisk.

Planøkonomi for helsesektoren 

Ett etterfølgende spørsmålene er om myndighetene i en slik situasjon skal følge Helsepersonell-kommisjonens tankegang og gjøre seg opp noen meninger om hvor mange som bør jobbe i de ulike samfunnssektorene. I så fall er vi tilbake til den typen planøkonomi som vi hadde i tiårene etter verdenskrigen. Det andre spørsmålet er hva regjeringen skal gjøre for å hindre at en forventet vekst i etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester ikke også fører til at den sektoren tiltrekker seg mer arbeidskraft. Det er her det politiske kruttet ligger. Syke og omsorgstrengendes vilje og evne til å betale for gode tjenester er meget stor. Får de ikke det de ønsker fra det offentlige, betaler de for private tjenester.

Vi kan komme i en situasjon der det offentlige begrenser tilbudet i et forsøk på å holde andelen ansatte nede, mens det private eser ut. Et logisk mottrekk er å forby private helse- og omsorgsaktører. Regjeringen har varslet en eller annen form for godkjenningsordning for private, men det blir først klart i helse- samordningsplanen i hvor stor grad Støre-regjeringen tør å regulere ved å si absolutt nei til private.

Beveger vi oss vekk fra ikke-diskusjonen om aktiv næringspolitikk og over til den mer generelle problemstillingen om mindre marked og mer plan, er det noe annet enn tidligere erfaringer som spiller inn. Trolig er det en felles oppfatning i de fleste partier at utfordringen med det grønne skiftet er så store, og at endringene må skje så fort, at det ikke er tid til å la markedskreftene styre utviklingen alene. Politikerne må hjelpe til i større utstrekning enn det som har vært vanlig.