Pressen mot forvaltningen

I starten av juli går høringsfristen ut for forslaget fra regjeringen om å endre lovverket slik at organinterne dokumenter ikke føres inn i den journalen som pressen og andre interesserte kan søke i. Lederen for pressens offentlighetsutvalg betegner forslaget som sjokkerende og sier at det vil få dramatiske konsekvenser for pressens innsynsrett.[1]

Ikke arkivert

Andre representanter for den brede offentligheten har fulgt opp pressens kritikk, mens regjeringens talspersoner sier det stikk motsatte. De mener regjeringen nå legger til rette for at allmenheten kan få et bedre innsyn i behandlingen av en sak.[2] I dag er det nemlig valgfritt om en forvaltningsenhet skal journalføre et organ-internt dokument, og det er mange viktige innspill i en saksbehandling som derfor ikke blir arkivert noe sted.

I fremtiden vil regjeringen sikre at alt blir arkivert. Selv om de interne dokumentene ikke skal inn i den offentlige postjournalen, så vil de være i systemet. De vil bli vurdert for offentliggjøring i det øyeblikket en journalist ber om innsyn i en saksprosess. Da vil prinsippet om meroffentlighet gjelde, og pressen vil kunne få et bedre innblikk i saksbehandlingen enn de får mulighet til med dagens lovverk.

Selv om regjeringen ikke skriver det rett ut i høringsnotatet, er det antagelig ganske mange organinterne dokumenter i dag som blir sendt rett i papirkurven, utelukkende fordi byråkratene vet at en journalføring kan føre til arbeidskrevende og ubehagelige innsynskrav. Konsekvensen av en slik antatt praksis er ikke bare negativ for pressen. Også for politikere og byråkrater blir det umulig å få oversikt over hvilke fakta og argumenter som har vært fremme i lange og kompliserte saksbehandlingsprosesser.

Uenige om pressens roller

Regjeringens hovedbegrunnelse for at forslaget kom nå i vår, er at de skal innføres nytt arkiv- og saksbehandlingssystem for departementene. Det er en god anledning til å rydde. Medienes representanter mistenker at det er noe annet som ligger bak: Generell irritasjon over pressen. Én ting er at byråkratene må bruke mye tid og ressurser på å behandle et økende antall innsynforespørsler, en annen ting er at et internt dokument som det ikke gis innsyn i kan bli til en nyhetssak i seg selv. Byråkratene kan fortelle hverandre mange gode historier om journalister som har laget fantasifulle saker om de hemmeligstemplede dokumentene som en eller annen statsråd nekter offentligheten å få se.

Det er på dette punkt de ulike virkelighetsoppfatningene blir generelt interessante. Uenigheten om motiver, og om effekter av lovendringsforslaget gjenspeiler ulikt syn på medienes rolle i demokratiet. Ingen er prinsipielt uenige i at den fjerde statsmakt har en meget viktig rolle både som rapportør og kontrollør av det som skjer i regi av de tre andre statsmaktene. Men det var antagelig lettere å se det for 52 år siden, da den første offentlighetsloven trådte i kraft, enn det er nå.

Utviklingen har gjort at det stadig oftere stilles spørsmål ved pressens interesse for å være samvittighetsfull rapportør og kontrollør om den viktigste politikk- og forvaltningsvirksomheten. Folkeopplysnings-NRK og partiaviser er erstattet av medier som i all hovedsak er styrt av nyhetsjournalistisk tenkning. Mediene rapporterer ikke om så mange saker og saksfelt som de gjorde før. De vinkler skarpere, og konsentrerer seg utelukkende om de saksfeltene der det er konflikt. Viktigst av alt: De store mediene tenker likt. Den samlede nyhetsdekningen av et saksforhold kan fremstå som massiv og unyansert. Den kan virke så sterkt inn på den offentlige meningsdannelsen at mediedekningen i seg selv begrenser rommet for politikk og myndighetsutøvelse.

Satt på spissen kan mediene sies å begrense demokratiet fordi de misbruker de redskapene de er gitt for å kontrollere demokratiet.

Samme situasjon for opposisjonen

Akkurat slik er det med opposisjonspolitikerne på Stortinget også. Av og til lager de så mye spill og uro rundt enkeltsaker at det er grunn til å tvile på om de egentlig har demokratiets beste som formål. De dramatiserer og forenkler i så stor grad at de kan beskyldes for å virke mer destruktivt enn oppbyggelig for det offentlige ordskiftet. Opposisjonspolitikerne har heller ingen respekt for departementenes tid. De pøser på med stadig flere spørsmål og anmodningsvedtak.

Likevel er det utenkelig å be opposisjonspolitikerne om å begrense sin virksomhet. De utøver sin demokratiske plikt og rett, selv om det av og til er vanskelig å at det er det de gjør.

Slik er det også med pressen. Den har en viktig funksjon i demokratiet, selv om det ikke er så lett å se i hverdagen. Hvis regjeringen forsøker å begrense mulighetene pressen har for å kontrollere forvaltningen, foreslår den mindre demokrati. Det kommer den neppe til å gjøre.

Skal holde hardt

Dermed er vi tilbake til regjeringens høringsforslag om journalføring av organinterne dokumenter. Etter at høringen er ferdig, må justisminister Emilie Enger Mehl vurdere om hun kan få offentligheten med seg på argumentasjonen om at en begrensning av hva som skal føres inn i den offentlige postjournalen heller er en demokratisk forbedring enn en forverring.

Det skal holde hardt. Hun kan få forståelse for at endringsforslaget trolig vil føre til mer skriftliggjøring og dokumentasjon av offentlig saksbehandling, men hun må i tillegg få offentligheten til å tro at de byråkratene som i hvert enkelt tilfelle skal vurdere meroffentlighet faktisk ønsker seg mest mulig offentlig oppmerksomhet.

Det kommer til å bli vanskelig. Antagelig så vanskelig at forslaget som ble lansert fredag før påske etter sommerferien ender i en skuff på statsrådens kontor.

[1] https://m24.no/innsyn-pressens-offentlighetsutvalg-tron-strand/reagerer-pa-forslag-til-endring-av-offentlighetsloven/600599

[2] https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=94069