Rapporteringens pris

I pressen er det stadig oppslag om at ansatte i offentlig sektor tvinges til å bruke opptil halvparten av sin arbeidstid til rapportering. Tid ”stjeles” fra det egentlige formålet med arbeidet – kontakt med pasienten (leger), pleie (sykepleiere), undervisning og oppfølging av elever (lærere). Hvor sann er en slik beskrivelse?| I pressen er det stadig oppslag om at ansatte i offentlig sektor tvinges til å bruke opptil halvparten av sin arbeidstid til rapportering. Tid ”stjeles” fra det egentlige formålet med arbeidet – kontakt med pasienten (leger), pleie (sykepleiere), undervisning og oppfølging av elever (lærere). Hvor sann er en slik beskrivelse?

Systematisk rapportering representerer et viktig grunnlag for styring av enhver virksomhet. Styring er nødvendig for å sikre at ressurser blir anvendt på riktig måte og at de ønskete resultater nås.  Rapportering kan ses på som et nødvendig onde, men er all rapportering effektiv bruk av ressurser? Er det en reell motsetning mellom overordnet styring i form av politiske og administrative krav til rapportering, og det faglige arbeidet som skjer i møtet med bruker?  Her vil det være flere svar avhengig av interesser og ståsted. Det en imidlertid kan konstatere er at fagapparatet tidvis gir uttrykk for at møtet med «bruker» blir forstyrret av all pålagt rapportering. Prinsipielt sett er styring og rapportering viktig, men hva er riktig dosering?  Effektivitet i form av god ressursutnyttelse i offentlig sektor innebærer at en i stor grad er avhengig av den enkelte arbeidstakers kompetanse til å fatte gode faglige beslutninger.  Det er i møtet med brukerne tjenesteleveransen skjer. Det er her de konkrete valg og prioriteringer foretas.  Mange hensyn skal avveies.  Fagpersonen må være utstyrt med fullmakter i form av beslutningskompetanse.  Slik myndighetsutøvelse er forankret i en grunnleggende tillit.