Skeptisk til Røviks forskning og funn.

Av Trude Senneseth, Programansvarlig Samskaping i vest, Øyane DPS. PhD kandidat Høgskulen på Vestlandet HVL, psykologspesialist

 I de siste numre i Stat og Styring har en ny norsk bok om tjenestedesign fått oppmerksomhet. Jeg er i den situasjon at jeg har vært informant i studien som er beskrevet i kapittelet «Tilfredshetens gåte» av eneforfatter, professor og forsker Kjell Arne Røvik ved UiT. Røvik etterlyser generelt mer kunnskap om hvordan implementering og spredning faktisk skjer generelt, og spesifikt for denne studien hvordan innovasjoner fra tjenestedesignprosjekter faktisk skjer. Jeg stiller på denne bakgrunn tvil om det er mulig for Røvik med sin fremgangsmåte å avdekke det studien søker.

Les også Røviks svar på kritikken. 

Røvik beskriver at informantene i studien på ulike måter vært involvert i 12 StimuLab prosjekter. Min rolle var prosjektleder for «Pasientens helsetjeneste i et helsefellesskap», et StimuLab prosjekt som strakk seg over perioden 2020-2022. Dette prosjektet har inngått som del av mitt PhD aksjonsforskningsprosjekt som handler om «Ledelse av innovasjon og samhandling i et helsefellesskap for psykisk helse». Partene er kommuner, en DPS og regionalt NAV. Jeg kom i en interessant situasjon, siden jeg selv forsker på og aktiv deltar i tjenesteutvikling, og samtidig altså får delta i Røviks studie som informant. Jeg fikk et lite håp om at Røvik`s studie kunne bidra med et friskt «utenfra» perspektiv.

Som PhD student var jeg også interessert i å oppleve rollen som informant. Det utviklet seg til å bli lærerikt med tanke på forskning og troverdighet. Jeg velger derfor å oppsummere forløpet som har gjort meg skeptisk til Røviks forskning og funn.

Om å være Røviks informant

Jeg ble kontaktet pr epost i 2023, med invitasjon til et 15 minutters intervju. Som professor og forsker fra UiT hadde Røvik legitimitet når han beskrev at han skulle forske på «hvordan konsepter er blitt utviklet, hvordan de implementeres og hvordan de kommer til nytte» i de 12 første prosjektene i StimuLab i 2016-2020. (Utvalget beskriver han litt annerledes i bokkapittelet). Jeg sendte epost nr 1 og fortalte jeg var villig til å stille som informant. Jeg trodde initielt at det var en evaluering på oppdrag av StimuLab, men det var det ikke.

Jeg fortalte i intervjuet om det arbeidet aktørene hadde lagt ned i det forsker oppgav som tema. I løpet av de 15 minuttene han hadde til rådighet uttalte forskeren at han ikke har noen måte å registrere all denne informasjonen som jeg gav om organisering, utvikling og implementering av det vi hadde skapt. Videre fortalte han at han ikke hadde forventet at vi hadde utviklet og tatt i bruk noe fra prosjektet. Det var det nemlig ikke noen andre som har fortalt om det, og ettersom avsatt tid var ute hadde Røvik ikke anledning til å fortsette intervjuet for å få mer informasjon. Han tok ikke opptak av samtalen. Han avsluttet med «jeg ringe tilbake senere for å høre mer». Han tok aldri mer kontakt for å høre mer.

Jeg nedtegnet hovedinnhold i samtalen og refleksjoner i min aksjonsforskningsdagbok.

Røvik informerte meg altså om at han ikke hadde forventet det vi fortalte om, og ikke måter å registrere det på. Det er alltid interessant å vite noe om en forskers forforventning eller «bias». Bias har vi jo alle, og dess mer vi er klar over egne bias, dess bedre kan vi reflektere over dem når vi tolker våre funn. Jeg ser imidlertid ikke noen tegn til refleksivitet i bokkapittelet rundt forskers forventning opp mot de funn han oppgir. Det er synd ettersom hans funn er tilsynelatende svært lik den forforståelse han gav uttrykk for i det korte intervjuet.

Jeg skrev epost nr 2 til Røvik, og ba om mer informasjon om forskningsprosjektet. I min opplæring som PhD student lærer jeg jo at det er noen krav til skriftlig samtykke, vurdering av godkjenning av forskningsprosjekter, beskrivelse av intensjon og hvordan informasjonen jeg gir blir lagret, hvem jeg kan kontakte dersom for å få vite mer. Jeg fikk ingen slik info i eposten fra Røvik, imidlertid fortalte han at han var godt i gang med å skrive sin artikkel (ikke bokkapittel), der ingen andre prosjekter har «har lykkes med å omskape tegnebrettversjonene av tjenestedesign til fungerende tjenestepraksiser”. «Et hederlig unntak (kanskje det eneste) er «ditt prosjekt».» skriver professoren.

Jeg finner det underlig at hans kunnskap om oss ikke kommer frem i hans bokkapittel, der han konkluderer med at INGEN har utvikler innovasjoner som er tatt i bruk. Selv om han i epost formidler han vet at vi har implementert det vi skapte.

Han lovet meg videre i eposten at jeg skal få lese bokkapittelet før det trykkes, og sa på nytt at han vil ta kontakt for et oppfølgingsintervju. Ingen av delene skjedde.

Da jeg ble kjent med at boka var utgitt skrev jeg min tredje epost til Røvik, minte ham på hans lovnader og påpekte at jeg fortsatt ikke hadde fått informasjon om grunnlag for forskningsprosjektet, ikke info om hvor det er registrert, eller hvordan mine opplysninger lagres eller brukes. Røvik svarte på eposten, og fortalte at studien ikke er registrert noe sted. Videre forteller han at han absolutt har fått med seg at vårt prosjekt har medført «faktuelle endringer», imidlertid tolket han det som «usikkert hvorvidt endringene kan føres tilbake til StimuLab prosjektet eller om det er endringer som du og kretsen rundt deg har gjennomført». Han sa videre «det er godt mulig jeg her tar feil», men at det ikke er spesielt viktig da hovedfunnet allikevel er at de andre tegnebrettversjonene ikke ble overført til tjenestepraksiser. Min opplevelse blir at Røvik ikke virker særlig interessert i å avdekke hverken «tilfredshetens gåte», eller hva som faktuelt er endret, hvordan eller hvorfor. Jeg leser videre at han har hatt oppfølgingsintervju av 10 av 12 prosjekter, men altså ikke av vårt prosjekt, som han fremstiller i epost til meg som det eneste prosjektet som har lykkes med implementering. Og han formidler i studien formidler at INGEN har implementert sine innovasjoner. Jeg vil derfor redegjøres kort hvordan StimuLab prosjektet har medført innovasjon og endringer hos oss.

StimuLab-prosjektet har bidratt til innovasjon og exnovasjon hos oss

I StimuLab prosjektet fikk vi dyp innsikt i hvor skadelig det var for våre pasienter at alle aktører gav urealistiske forventninger til hvilke tjenester andre aktører ville gi (fase 1 i trippel diamant). Dette resulterte i utvikling av prototyper (fase 2 i trippel diamant). Disse ble iterert (eksperimentere og endre) sammen med deltakere ute i organisasjonene, altså ikke på tegnebrettet slik Røvik beskriver. Nye tjenestepraksiser ble etablert. Vi hadde fire outcome: 1) Tjenestepraksis i «pasientens møte» ble tatt i bruk i deler av organisasjonen for å sikre tett og god overføring i overgang fra en organisasjon/behandler til neste organisasjon/behandler. 2) Tiltaket «Tillitsbyggerne» ble utviklet, en dialog-dag der mennesker fra hver av de fire organisasjonene møtes for å starte dialoger med hverandre om hvordan vi kan bli bedre kjent med hverandres organisasjoner og tjenester, med mål om å skape tillitt og at vi slutter å gi feile forventninger til pasienter om våre samarbeidsparter. Tiltaket er obligatorisk for ansatte i DPS. 3) Vi prøvde ut teknologi som var skapt for kommunale organisasjoner. Utprøvingen endte med at ingen aktører ville bruke teknologien. Dette kalles exnovation; å unngå å ta i bruk feks teknologi som er ikke tilfører verdi. Overdrevent fokus på at man SKAL implementere alt som utvikles uten å ta hensyn til om det tilfører verdi strider mot prinsippene for ansvarlig innovasjon. Lesere kan sikkert selv tenke seg til hvor frustrerende det er for helsepersonell å innføre teknologi basert på gode intensjoner, men som feiler i praksis. Og hvor dyrt det kan bli for samfunnet. Vi stoppet i tide. Er ikke det et viktig utbytte av innovasjonsprosessen?

Sist men ikke minst utviklet vi 4) Øyane-modellen for interorganisatorisk innovasjon, der partene har samskapt en modell som beskriver prosesser og prinsipper for hvordan vi skal samarbeide som likeverdige parter. Det trenger vi fordi det er en lang vei vi skal gå for å endre våre dysfunksjonelle «stier». Vi har en viktig jobb med å skape helhetlige tjenester for mennesker med psykiske lidelser. Øyane-modellen er allerede brukt som «mal» for utvikling av flere lokale prosjekter, og to andre helseforetak ønsker å prøve ut modellen. En modell som var mulig å skalere var et av hovedmålene med vårt StimuLab prosjekt.

Avfeier Røvik våre innovasjoner fordi vi er for godt organisert?

Røvik påstår videre at “Det er ingen tvil om at de 12 tjenestedesignprosjektene er eksempler på at ideer om tjenestedesign har blitt frikoblet fra praksismiljøene”. Samtidig begrunner Røvik i sin epost sin vurdering av å ikke skrive om det vi har lykke med, med at implementering skyldes det jeg “og kretsen rundt” meg har gjennomført. Jeg regner med han her sikter til vår organisering. Vi har organisert oss med et ledernettverk på tvers av 20 enheter i de fire organisasjonene. Dette er en plattform der vi samarbeider i vårt «tjeneste økosystem» om å utvikle mer verdifulle tjenester for felles pasienter/brukere mellom våre kommuner, sykehus og NAV. Måten jeg (som prosjektleder), og “kretsen rundt meg” (altså de formelle partnerne i StimuLab prosjektet) har gjennomført StimuLab prosjektet på, og skapt Øyane-modellen på, brukes altså som begrunnelse for at våre innovasjoner IKKE rapporteres som funn i studien. Jeg synes det vanskelig å forstå Røviks logikk, er vi for frakoblet praksis, eller for nært praksis, eller bare ikke mulig å passe inn i Røviks virus-teori?

Jeg er enig i at organiseringen har STOR betydning. Burde det ikke nettopp i denne studien være interessant at vi har funnet en effektiv måte å organisere oss på som gjør at vi får til implementering? Istedet bruker forskeren organiseringen vår som begrunnelse for konkludere med at vi IKKE har fått til implementering, fordi han vurderer det ikke kan tilskrives StimuLab-prosjektet alene?

Jeg tenker det er uttrykk for en reduksjonistisk holdning og tolkning av hva både organisering av, utvikling av og utbytte av nye tjenestepraksiser er. At han ikke ringte tilbake for å skaffe seg mer innsikt er mildt sagt forbausende med tanke på hans konklusjon i studien; at han finner at ingen har utviklet innovasjoner som er tatt i bruk som følge av StimuLab arbeidet! Ingen! Det er gåtefullt hvordan Røvik kan komme til denne konklusjonen, og den er faktuelt feil.

Organisering i Samskaping i Vest

For de av leserne som er interessert i organiseringen vår, så er det i kort versjon: en styringsplattform kalt “Ledernettverk”, og en portefølje av innovasjonsprosjekter mellom partene. Blant annet konstituerer vi «tjenesteøkosystemer» for ulike pasientgrupper, der alle aktører det gjelder samarbeider som autonome/selvstendige enheter. Vi utvikler felles utfordringsbilder og felles bevissthet om hvordan de relasjonelle dynamikkene mellom organisasjonene våre fungerer, lærer hvordan vi er interavhengige av hverandre og hvordan våre handlinger påvirker andre aktører og våre felles pasienter. Vi bygger relasjoner og tillitt til hverandre, og øker vår læring og kapasitet til å bruke ressursene mellom oss effektivt.

Vi lærer oss å på denne måten å endre oss sammen, ikke bare i siloene våre. Dette var selve formålet med StimuLab prosjektet «Pasientens helsetjeneste i et helsefellesskap». Vi opplever derfor at StimuLab prosjektet har bidratt til en transformasjon av praksis, ved at vi har samskapt en metodikk som følger opp selve intensjonen i Helsefellesskap; at pasientens behov er i sentrum for organisasjonenes praksisendring.

Røviks begrunnelse for å la være å ta dette med som funn i sin studie virker absurd. Leseren må huske at Røviks konklusjon i studien er at vi IKKE har implementert innovasjoner fra StimuLab. Det er altså feil.

Når prosjekter fremstilles feil mister jeg tiltro til studiens funn og konklusjoner

Det er trist at når Røvik forteller lesere at hans mål er å evaluere hvilken betydning prosjektene har hatt, og ikke klarer å finne en eneste endring verd å beskrive. Selv om han skriver i epost til meg at han vet vi faktuelt har flere. Hvilken verdi har denne studien da for praksisfeltet? Jeg reflekterer rundt “what is the problem presented to be” i denne artikkelen, og hvem profiterer på det?

Jeg har ingen blind tro på at tjenestedesign er løsningen for alle våre problemer, men for oss har det vært et nyttig verktøy blant flere. Vi trenger mer kunnskap om hvordan vi i praksisfeltet kan organisere oss og bruke ulike verktøy for å skape mer verdifulle tjenester for innbyggerne. Studien kunne bidratt til dette.

Men med Røviks egenoppgitte manglende skjema for å registrere informantens beskrivelser av organisering, prosess og utbytte, 15 minutter pr informant, lav transparens på design og intensjon, manglende interesse for det som er implementert, og hans begrunnelse for å utelate våre implementerte endringer gjør at jeg ikke kan ha tiltro til denne studien og de konklusjoner som presenteres. Røviks studie påfører imidlertid risiko for redusert tillitt til forskning og forskere, både i fremgangsmåte og hvilke funn som presenteres. Det synes jeg ikke greit. Leserne fortjener noe annet.