Stadig mer innsyn

Loven om innsyn i forvaltningen fungerer etter intensjonene. Det er blitt mer innsyn i forvaltningen etter at loven ble innført. Men noen toppledere er blitt veldig flinke til å unngå bestemmelsene.|Loven om innsyn i forvaltningen fungerer etter intensjonene. Det er blitt mer innsyn i forvaltningen etter at loven ble innført. Men noen toppledere er blitt veldig flinke til å unngå bestemmelsene.

Dette er blant konklusjonene fra konsulentselskapet Oxford Research som har evaluert offentlighetsloven sammen med Proba Samfunnsanalyse. Deres ferske rapport viser at loven som ble vedtatt i 2009 har bidratt til økt innsyn i hva forvaltningen driver med.

Økningen er veldig ulikt fordelt. Andelen av innvilgede innsyn til sentralforvaltningen har ligget stabilt i perioden etter at loven ble innført, mens antallet krav om innsyn har blitt tredoblet til like under 200 000 i 2014. Andelen innvilgede innsyn har økt med 5 prosent til 77 prosent, mens antall avslag og delvise innsyn har gått tilsvarende ned.

Økningen i andelen krav som innvilges i kommunal og fylkeskommunal sektor har vært sterk. Dette henger blant annet sammen med at mange kommuner har tatt i bruk teknologi som muliggjør fulltekst-publisering av dokumenter slik at innsynsbegjæringer ikke er nødvendig. Dette er nå en løsning som også vil bli realisert i staten.

Les også: Den krevende åpenheten

Strategier for omgåelse

Hovedgrunnen til at det ikke innvilges innsyn er hensynet til personopplysninger og taushetsbelagt informasjon. Departementene og direktoratene unntar også opplysninger som inneholder konkurranse-sensitiv informasjon og organinterne dokumenter. Basert på tall fra det eneste departementet (KMD) som fører statistikk over innsynsbegjæringer på organinterne dokumenter, ser det ut som 70 prosent av begjæringene om organinterne dokumenter blir avslått. Dette betyr at det har vært en sterk økning i innsynet i slike dokumenter etter at loven trådte i kraft.

Evaluatorene har beregnet at innsynssystemet totalt koster 342 millioner kroner, hvorav selve behandlingen av innsynskrav tar to tredjedeler. Dette er basert på at gjennomsnittlig tidsbruk på hvert innsynskrav er 2,6 timer.

Selv om loven i det store og hele fungerer etter hensikten, finner evaluatorene «noen eksempler på omgåelsesstrategier» Blant disse strategiene er å bruke rekrutteringsbyråer for å besette stillinger for dermed å unngå offentliggjøring av søkelisten, og muntlig saksbehandling. Når ingenting er skrevet ned, er det ikke journalført. Evaluatorene skriver at det utelukkende er toppledere som bedriver omgåelse av offentlighetsloven. Mens «saksbehandlere og ansatte i postmottak, arkiv- eller dokumentsenter, er opptatt av å praktisere loven korrekt.»

Sammenstillingsproblemer

Utfordringene i dagens system for offentlighet gjelder først og fremst problemstillinger knyttet til sammenstillinger av dokumenter og opplysninger, i tillegg til spørsmål om merinnsyn og skjønn.

Sammenstillinger av statistikk og forvaltningspraksis mener evaluatorene har hatt en viss betydning for større åpenhet, men at noen typer krav om sammenstilling ofte blir avslått. Det gjelder spesielt sammenstilling av forvaltningspraksis og manuelle sammenstilling fra papirarkiv. Hovedbegrunnelsen for avslag er at det er for ressurskrevende å gjennomføre.

Evaluatorene mener at bestemmelsene om sammenstillinger er uklare og overlater for mye til skjønnsmessige vurderinger.

Også begrepet merinnsyn er vanskelig å definere. De skriver at "Kjernen i merinnsynet er at det skal foretas en merinnsynsvurdering, som er en avveining mellom behovet for hemmelighold opp mot samfunnets interesse i å få innsyn i de aktuelle opplysningene." Denne avveiningen mener pressen stort sett har liten betydning, mens forvaltningen mener at de ofte gjennomfører denne vurderingen, selv om den ikke kan dokumenteres.