Nesten ingen gevinster

Dette er en av de mange kritiske kommentarene Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) kommer med i et ferskt notat om utfordringene norsk forvaltning står overfor.

Notatet er skrevet av noen av de meste erfarne og innsiktsfulle ekspertene som DFØ har på temaer som gjelder styringen av norsk offentlig sektor.

Digitalisering gir ikke nok

Fra politisk hold blir digitalisering nesten alltid trukket fram som en hovedløsning for å effektivisere offentlig forvaltning. I notatet levnes ikke denne strategien mye håp:

«I offentlig sektor ses digitalisering, nå også Kl, som sentralt for å få til effektivisering. Digitalisering er nødvendig og viktig, men så langt lar de store effektiviseringsgevinstene vente på seg og produktivitetsveksten er fortsatt lav. Den gjennomgående utfordringen synes å være at teknologiske innovasjoner ofte forutsetter til dels store endringer i organisering, arbeidsprosesser og rutiner for å oppnå effekt.»

Digitalisering og teknologisk utvikling

Digitalisering skaper nye muligheter, men utfordrer samtidig tradisjonelle arbeidsmåter. DFØ skriver at sammen med nye muligheter fører også digitalisering til «økt kompleksitet og høyere kompetansekrav.»

Notatet siterer Digitaliseringsdirektoratet på at ni av ti virksomheter ikke lykkes med å ta ut gevinster fra digitaliseringsprosjekter, noe som betyr at de ikke blir mer produktive av slike prosjekter.

I tillegg sliter offentlige virksomheter med utdaterte digitale systemer, for lite deling av data mellom virksomheter og manglende samordning av juridiske regelverk som hindrer utviklingen.

Departementene er defensive

Notatet er også svært kritisk til de negative konsekvensene av to av hovedprinsippene bak styringen av offentlig sektor: mål- og resultatstyringen og sektorprinsippet.

Det beskriver hvordan silotenkning og sterk sektororientering motvirker nødvendig samarbeid på tvers, spesielt når komplekse samfunnsutfordringer krever koordinert innsats fra flere departementer og etater. Departementer beskrives som "for lite flinke til å jobbe på tvers" tross flere fellesoppdrag og en egen strategi for departementsfellesskapet.

I notatet hevder forfatterne om departementenes rolle at «… den strategiske styringen er svak og at departementene ofte har en defensiv tilnærming til omstilling.»

Redde for å gjøre feil

I tillegg pekes det på at forvaltningens styringsregime har utviklet seg til å bli kontraproduktivt. Styringsverktøy som skulle fremme en desentralisering mål- og resultatstyring har resultert i stadig mer sentral detaljstyring, aktivitetskrav og rapporteringsbyrder som binder ressurser og reduserer handlefrihet.

Dette gir "mindre insentiver for utprøving av nye løsninger" og bidrar til en kultur med risikoaversjon hvor ledere og ansatte er "redde for å gjøre feil".

Samlet tegner analysen et kritisk bilde av en forvaltning som har utfordringer med å omstille seg raskt nok til å møte fremtidens behov, til tross for at notatets egne undersøkelser viser fallende tillit til offentlige institusjoner og økende forventningspress fra innbyggerne.

Styring og prioritering

Notatet peker på at det sentrale systemet for styringen av den offentlige forvaltningen ikke er effektivt nok. Dette systemet baserer seg på en hierarkisk modell innenfor en rekke sektorer, hvor mål- og resultater er prinsippene for hvordan ressurser tildeles. Denne modellen har flere utfordringer:

• Statens styring ikke legger nok til rette for helhet og prioriteringer
• Styring på innsatsfaktorer og aktiviteter samt tilsyn og kontroll gir mindre handlefrihet og binder ressurser
• Budsjettprossen er lite innrettet på helhetlige og strategiske diskusjoner
• Det er behov for mer sektorovergripende samarbeid og samordning på alle forvaltningsnivåer

Notatet trekker fram at de mange store reformene i forvaltningen gjennom de siste 20 årene har funnet sted internt i sektorene, og at lite er gjort i forholdet mellom sektorene. Dette reflekteres i blant annet at departementsstrukturen ikke har endret seg nevneverdig.

Ta vekk oppgaver

Oppgaver må også fjernes fra offentlig sektor, ikke bare legges til, slik tendensen har vært gjennom mange år. Notatet peker i denne forbindelse på det som er den helt sentrale mekanismen i det politiske systemet:

«Styring og prioriteringer i forvaltningen må være reell i den forstand at det også må signalisere hva og hvilke oppgaver forvaltningen skal eller kan gjøre mindre av når noe prioriteres (opp). Dette er en utfordring, ikke minst fordi det i de fleste tilfeller møter motstand fra sterke sektorinteresser og -organisasjoner som peker på nye eller andre utfordringer og målkonflikter, hvis oppgaver faller bort eller rolle- og ansvarsdeling endres.»

Kilde: DFØ-notat 2025:3: Utfordringsbildet i forvaltningen