Svakt om framtidig e-helse

Kommentar

Forslaget til ny nasjonal e-helsestrategi har store svakheter og mangler blant annet en nasjonal styringsmodell i et felt som er preget av fragmentering og uklare roller, mener artikkelforfatteren.

Arbeidet med å utarbeide en ny nasjonal e-helsestrategi for tidsrommet 2023 – 2030, er nå i gang. Direktoratet for e-helse inviterer i disse dager til synspunkter på sitt forslag til en slik strategi med høringsfrist 1. oktober.

Forslaget har etter min mening store svakheter og mangler. Vi må nå imidlertid ikke gi slipp på muligheten til å skape et innbyggerdrevet helsevesen, utviklet gjennom privat-offentlig samarbeid, hvor norsk helsenæring og e-helseforskning er sentral, og med en styringsstruktur som gir digitaliseringen entydig retning og et løft i fellesskap. 

Strategi uten virkning

Helsesektoren er den sektor innenfor forvaltningen som har kommet kortest når det gjelder digitalisering. Samtidig preges sektoren av en rekke mislykkede IKT-tiltak og direkte skandaler.

Akson-prosjektet som skulle realisere visjonen om «Én innbygger –én journal», ble gjenstand for kraftig kritikk fra Riksrevisjonen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, og måtte stoppes. Arbeidet med Helseanalyseplattformen som skulle bidra til mer og bedre helseforskning, er satt på pause som følge av juridiske utfordringer etter Schrams II-dommen, etc.

Den nåværende nasjonale e-helsestrategi ble vedtatt i 2017. Målet var å skape felles retning og overordnede mål for helse- og omsorgspolitikken med tilsvarende digitaliseringstiltak. Direktoratet for e-helse sier at det har de ikke lykkes med. Det er et gap mellom strategi og de faktiske handlingsplaner. «Eksisterende strategi påvirker i liten grad hvilke strategiske prioriteringer som blir tatt», sier Direktoratet for e-helse.

Situasjonen i 2017 er derfor den samme i 2022:

• Helseforetakene bruker penger ut fra egne prioriteringer og ikke ut ifra et helhetsperspektiv
• Det finnes ingen sammenhengende beskrivelse av ulike pasientforløp
• Det er fokus på behandling og ikke forebygging
• Det brukes for mye penger på fysisk infrastruktur (sykehus) i forhold til digital samhandling
• Det brukes for lite penger på kommunene hvor 90% av helsearbeidet skjer gjennom primærhelsetjenesten

Hvordan nå målene?

Faglig sett gjør Direktoratet en alminnelig feil i sitt høringsdokument ved å gå direkte fra å beskrive en visjon til å foreslå (strategiske) delmål som kan realisere visjonen. En utelukker helt den strategiske analyse som skal lede frem til disse målene. En strategi er å etablere det mønster som integrerer visjon, strategi og handlinger til en enhet. I dette ligger både konkretisering og prioritering, men også hvordan sektoren kan sette strategien ut i praktisk handling (gjennomføringsevne).

La meg ta noen eksempler:

Direktoratet sier at et strategisk delmål er aktiv medvirkning i egen og næres helse. Det er et godt mål: Flere undersøkelser viser nemlig at pasienters selvbehandling ved bruk av IKT, reduserer kostnadene drastisk, samtidig som kvaliteten går opp. Men hva hjelper det når finansieringsmodellen tilsier at pasientene må være innlagt på sykehus?

Direktoratet sier at et strategisk delmål er at helsedata må være tilgjengelig for helsepersonell og pasienter når de trenger det. Et godt mål. Men hva hjelper det når deling av data møter på mange strukturelle utfordringer og styringslinjer, finansieringsmodeller og juridiske barrierer?

Uklare roller og ansvar

Direktoratet skriver i sitt høringsinnspill: «Rollen til nasjonal e-helsestrategi er å sette felles langsiktig og forutsigbar retning for digitalisering på tvers av aktørene i helse- og omsorgssektoren. Samtidig må strategien være dynamisk med nødvendig tilpasning og justering underveis i takt med endringer av behov i sektoren og i omgivelsene». (Min utheving).

Men gjennomføring og etterlevelse av den forrige nasjonale e-helsestrategien fra 2017, har feilet.  Direktoratet sier i klartekst: «E-helsestrategien (fra 2017) påvirker i liten grad hvilke valg som blir tatt i dag».

Det er i hovedsak 3 grunner til det:

• Aktørbildet er broket. Sektoren har en fragmentert beslutningstaking som gjør det vanskelig å foreta strategiske prioriteringer. Uklare styringslinjer bidrar til å svekke potensialet til, og effekten av, strategien.
• Uklare roller og ansvar. Det er utydelig hvem som har hvilke roller og ansvarsområder i forbindelse med oppfølging- og utvikling av nye nasjonale prosjekter og løsninger.
• Manglende involvering av innbyggere og næringsliv. Helsesektoren definerer innbyggerne som mottakere av helsetjenester, og som med-produsenter av slike tjenester.

Alle disse punktene kan løses ved en ny nasjonal styringsmodell:

Nye styringsprinsipper i forvaltningen

Nyere styringsprinsipper for offentlig sektor legger til grunn at tradisjonelle styringsformer kommer til kort i møtet med endringene i helsemarkedet. Større gjensidig avhengighet mellom aktører på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og på tvers av offentlig og privat sektor, er den største utfordringen. En ny nasjonal styringsmodell må ta opp i seg at strategien må utvikles på tvers av organisatoriske og profesjonelle linjer, på tvers av horisontale og vertikale strukturer, og på tvers av privat og offentlig. sektor

Dette bredere samfunnsperspektivet innebærer at:

• Innbyggerne er de viktigste bidragsyterne til god folkehelse; pasientene selv er en viktig ressurs til å utvikle nye digitale helsetjenester etc.
• Helsefaglig personell er de viktigste driverne for endring
• Helsenæringen er den viktigste bidragsyter til teknologisk og sosial innovasjon
• Forskningen er en ressurs på flere områder, blant annet i å se sammenhengen mellom styringsmodell, digitalisering og strategiske beslutninger. 

En styringsmodell for å kunne etablere større gjennomføringskraft for en ny e-helsestrategi må være basert på evnen til å forutse nye problemer, og til å etablere strukturer og systemer som både imøtekommer dagens behov samtidig som de er rustet til å møte fremtidens (uventede) utfordringer.

Skal en nasjonal styringsmodell ha gjennomføringskraft må derfor forskningsmiljøer, helsefaglig kompetanse, helsenæringen og brukerne selv, delta i styringsmodellen. Kunnskaps- og kompetanseutvikling mellom ulike fagmiljøer er helt sentralt i en slik modell.

En må en ha en like «smidig» nasjonal styringsmodell som en «smidig» nasjonal e-helsestrategi. 

Verken ambisiøst eller helhetlig

Forslaget til ny nasjonal e-helsestrategi som Direktoratet for e-helse nå legger ut til høring, feiler på flere punkter. Forslaget er verken ambisiøst eller helhetlig. Den tar ikke innover seg de viktigste utviklingstrekkene – og utfordringene – norsk helsevesen står overfor i tiden fremover. Den tar heller ikke hensyn til de nye styringsprinsprinsippene som DFØ foreslår for sektorer i endring.

Forslaget bør bli gjenstand for en bredere offentlig debatt enn det høringsprosedyren legger opp til. 

Artikkelforfatteren er cand. polit. (statsvitenskap) og mangeårig konsulent innen  strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere adm. direktør NorStella, nå selvstendig næringsdrivende (StratIT)