Tyranniske individer og heltemodige ledere

Av Arild Aspøy

Offentlig forvaltning får nå samme behandling som den økonomiske politikken fikk av en velkjent debattbok tidligere år. Dette skjer i en ny bok fra samme forlag som i vinter ga ut den mest omdiskuterte boken i år, om landet som ble for rikt og drev med for slapp prioritering ifølge forfatteren Martin Bech Holte.

Den nye boken er skrevet av André Mundal, og handler om vanstyre, ineffektivitet og brutaliteten i offentlig sektor. Mundal har litt den samme bakgrunnen som Holte; erfaring fra en stor organisasjon, arbeid som konsulent i et stort internasjonalt konsulentselskap og foredragsholder og forfatter de siste årene.

Mundal sluttet i stillingen sin i Utenriksdepartementet i 2022, etter å ha søkt samme stilling fire ganger, uten å få den. Til tross for at det ikke var noen andre søkere. Han varslet om aldersdiskriminering i departementet, et varsel som ikke gikk i gjennom.

Dette er en relevant bakgrunn for den boken Mundal nå har skrevet, som er hans andre etter den selvpubliserte boken De flinkeste slutter som kom i fjor. Den nye boken Knust av systemet ble nylig presentert for en entusiastisk skare av teknologer i Polyteknisk forening. Her ble Mundal mottatt som en helt, og gitt en påkostet boklansering av forlaget som passer til en ambisjon om nok en gang å sette dagsorden for den offentlige debatten.

Sterke ord

Det er vel tvilsomt om denne boken klarer dette midt i en valgkamp som har vært preget av mer lettvinte presentasjoner av mange av de samme problemene, på YouTube, i podcast- og SoMe-sfæren og ikke minst i valgkamputspill fra Fremskrittspartiet.

Det vil i så fall være ufortjent. Denne boken klarer å forene et stort perspektiv, med en dyp innsikt i mekanismene i offentlig forvaltning, og et engasjement for folkene som lever og strever med disse mekanismene. Og ikke minst klarer han å bruke en masse sterke ord, uten å virke hysterisk; knust, tyranni, helvete er ord som brukes for å beskrive tilstanden. I det klimaet for debatt som vi har nå, er det kanskje dette som skal til.

Men stort sett nøyer Mundal seg med å bruke standardbegreper. Som når han presenterer det han kaller "systemparadokset" - spennet mellom treghet og fart, system og mennesker, som preger dagens Norge. Han argumenterer for at vi står ved et kritisk punkt hvor vi må velge mellom fortsatt fragmentering eller en helhetlig tilnærming til samfunnsutviklingen.

Systemets krise og behovet for helhetstenkining

Offentlig sektor beveger seg sakte fordi den er designet for å beskytte mot urett og sikre rettferdighet, men har blitt fastlåst i overbyråkratisering. Kapitalismen belønner fart og tilpasning, men skaper ustabilitet. Mellom disse kreftene rives mennesker i forskjellige retninger, og systemet mister evnen til å se sammenhenger.

Forfatteren viser fram den velkjente kunnskapen om hvordan silotenkning dominerer offentlig sektor. At hver profesjon, avdeling og aktør kjemper om å fremstå som det viktigste å prioritere heller enn å være en del av en helhetlig løsning på samfunnets utfordringer. Dette skaper en kultur der lojaliteten ligger hos egen enhet fremfor hos samfunnsoppdraget.

Løsningen krever en mentalitetsendring: fra "hvordan kan jeg sikre min posisjon?" til "hvordan kan jeg være en nødvendig del av kampen for fellesskapets beste?" Vi må gå fra kampen om å være viktig til gleden over å være en viktig del av kampen. 

Naivt maktperspektiv

Men når forfatteren blir litt konkret om hvem som står for denne selvsentreringen, blir han litt unnskyldende på deres vegne: «Sykepleierforbundets oppgave er verken å ivareta det norske helsevesenet eller å sørge for mest mulig effektiv leveranse av helsetjenester til det norske folk. Sykepleierforbundet er opptatt av sykepleieres rettigheter, og ikke spesielt mye mer enn det, og slik skal det også være. På samme måte som Befalets Fellesorganisasjon i Forsvaret er opptatt av offiserers rettigheter og arbeidsbetingelser, eller Legeforeningen av legers rettigheter. Alle disse forbundene har dette som oppgave, mens de er mindre opptatt av temaer som samfunnsfunksjon og helhet, selv om de aldri vil gi uttrykk for noe slikt selv.»

På den måten viser Mundal nok en av de store utfordringene for endringsagenter som han selv: de skriver veldig mye om hva som «må» skje, som stort sett er en holdningsendring. Men de mangler vilje til konkret å analysere mekanismen som faktisk har skapt og vedlikeholder systemet: maktkamp mellom interesseorganisasjoner og institusjoner. Denne litt naive maktanalysen preger denne boken, i likhet med veldig mange utredninger fra offentlige etater som gjerne også vil ha endring, men ikke selv har makt til å gjennomføre endringen. 

Tydelige ledere og deres strev

Både i boken og i lanseringen av den kommer Mundals store beundring for offentlige ledere fram. Og spesielt lanseringsmøtet fikk et preg av å være en slags pep-talk for ledere som opplever mye bråk. Dette er blant de mektigste mennene i det norske samfunnet, og kanskje blant det klokeste, så de klarer seg nok uten Mundals trøst. Men de fikk det likevel. 

I boken trekker forfatteren opp et narrativ av ledere som møter systematisk motstand når de forsøker å skape nødvendige endringer. Dette var også lederne som deltok på hans boklansering:

Hans Christian Holte (Nav-direktør) beskriver i sitt intervju med forfatteren hvordan han gjennomførte omfattende omorganisering i Nav for å skape mer fleksibilitet og effektivitet. Han reduserte antall direktører og tok strukturelle grep som var nødvendige, men upopulære. Holte opplevde hard kritikk i media med overskrifter som "Nav-sjefen ba direktører om å si fra seg stillingen sin" og ble omtalt som en "topplederbulldoser". Han peker på at komplekse saker reduseres til overskrifter og at diskusjonen aldri får utvikle seg konstruktivt i det offentlige rom.

Bjørn Atle Bjørnbeth (direktør ved OUS) ledet omfattende strukturelle endringer ved Oslo universitetssykehus, inkludert reduksjon av staben fra 250 til 140 personer og færre ledernivåer. Media møtte endringene med kritikk under overskrifter som beskrev "fryktkultur, aggressiv kommunikasjon og manglende rolleforståelse". Bjørnbeth måtte ta høyde for at politisk ledelse har lav toleranse for støy og negativ oppmerksomhet, særlig i symboltunga områder som fødselshjelp og psykisk helse.

Eirik Kristoffersen (forsvarssjef) har gjennomført omfattende regelforenkling og strukturelle endringer i Forsvaret. Han reduserte selvpålagte regler med 60 prosent og jobber med å snu karrierepyramiden slik at de mest operative får høyest prioritet. Kristoffersen opplevde mediejakt allerede før tiltredelse, med kritikk av hans alder, bakgrunn og tidligere beslutninger i Afghanistan. Han understreker at modig ledelse krever evne til å stå i ubehag og ta beslutninger basert på helhetsperspektiver, ikke popularitet.

Felles mønstre i motstand mot modige ledere

Disse lederne møter noen av de samme utfordringer i følge Mundal:

1. Medieoppmerksomhet: Alle tre opplevde negativ mediedekning når de forsøkte å gjennomføre nødvendige endringer. Media fokuserer på individets rettigheter fremfor helhetsperspektiver.
2. Organisasjonsmotstand: Fagforeninger og ansatterepresentanter mobiliserer mot endringer, ofte støttet av media som får tilgang til "fortvilte ansatte".
3. Politisk press: Politikere mangler ofte mot til å støtte vanskelige beslutninger, særlig når det skaper negativ oppmerksomhet.
4. Systemiske barrierer: Byråkratiske prosesser og regelverket gjør endringer tidkrevende og kompliserte.

Konsekvenser av å ikke støtte modige ledere

Forfatteren argumenterer kraftig for at det å kaste ut gode ledere fordi de vil gjøre ubehagelige, men nødvendige endringer, er "å samle opp ubehag som en annen leder kan påføre en litt senere, med renter." Hvis vi ikke støtter ledere som tar ansvar for helhetsperspektiver, får vi enten passiv ledelse eller senere mer drastiske inngrep.

Et gjennomgående tema i boken er kritikken av "individets tyranni" - hvordan individuelle rettigheter har fått forrang over fellesskapets behov. Dette viser seg i alt fra kommunestyrenes funksjon som bremsekloss, til ansattes rettigheter til ikke å endre arbeidsmønstre selv når samfunnet trenger det.

Det kan virke som en sterk selvmotsigelse at forfatteren peker på individet som problemet når det dreier seg om personer som krever sin rett, mens det er individet i form av ledere som krever sin makt som er helten. Hvem skal egentlig bestemme hva som er det beste for helheten.

Systematisk overbemanning

Men det finnes også helter som ikke er ledere. Gjennom historien til endringsagenter som Hilde Ulvik Hordnes fra selskapet Dynamon illustreres systemparadokset konkret. Hun oppdaget at helsevesenet har systematisk overbemanning i ukedagene og underbemanning i helgene - det hun kaller "helsepersonellparadokset". Et sykehjem som trengte 13,6 årsverk med sykepleiere hadde 58 ansatte sykepleiere, men manglet likevel 2300 helgevakter.

Dette systemiske problemet oppstår i en kombinasjon av arbeidstids-kultur med et kaos av heltid og deltid som ikke baserer seg på analyse faktisk drift og behov

Mundal trekker også fram et oppsiktsvekkende eksempel på problemet ved Oslo Universitetssykehus hvor hver avdeling disponerer sine egne sengeplasser. Dette kan føre til at mens en avdeling kan sprengt kapasitet, har en annen avdeling masse ledig kapasitet, men får ikke brukt den. Konsekvensene er at sykehuset som helhet har for liten kapasitet, selv om de altså egentlig har nok sengeplasser. Dette har de løst på Radiumhospitalet hvor alle sengeplasser disponeres sentralt og brukes på avdelingene etter behov. 

Forfatteren argumenterer for at Norge trenger et bredt tverrpolitisk forlik om styring, forvaltning og offentlig sektor. Han ser samarbeid mellom Høyre og Arbeiderpartiet som den eneste reelle veien fremover i den systemiske skvisen Norge befinner seg i. Normal partipolitikk kan ikke løse det danskene kaller "wilde" problemer som krever langsiktige, helhetlige løsninger.

Andre Mundal: Knust av systemet. Kagge forlag 2025