Utvalgsarbeid er politikk

Professor Ola Kvaløy ved Universitet i Stavanger postet følgende melding på Facebook i starten av mai: «Jeg måtte bli 49 år før jeg endelig skjønte at politikk selvsagt ikke handler om kunnskap og fornuft. Alt handler om interesser og kortsiktig velgerjakt».[1]

Kvaløy var en av 11 eksperter på skatt og økonomi som rett før jul hadde levert et forslag til en helhetlig skattereform til regjeringen. Utvalget, under ledelsen av professor Ragnar Torvik ved NTNU, hadde jobbet i halvannet år med dristige forslag blant annet om å radikalt senke skatten på arbeid, og å gjøre momssystemet enklere og mer innbringende for statskassen. Utvalget ble nedsatt av Solberg-regjeringen, men Støre-regjeringen ba det om å fortsette arbeidet med et tillegg i mandatet. Utvalgsmedlemmene hadde derfor all grunn til å tro at både Høyre og Ap virkelig ønsket seg en helhetlig gjennomgang av skattesystemet.

Det gjorde de kanskje i utgangspunktet, men ikke da NOU’en kom, og slett ikke etter at høringsrunden var ferdig. Bare tre uker etter at høringsfristen gikk ut, og i god tid før lokalvalgkampen, varslet finansminister Trygve Slagsvold Vedum i Dagens Næringsliv at Torvik-utvalgets utredning var blitt lagt i en skuff. Det kommer ikke noen forslag om skattereform i denne stortingsperioden. I følge Vedum var det ikke nødvendig. Systemet vi har i dag er bra nok.

Ingen fast praksis

Kvaløys kraftsalve mot politikerne er lett å forstå, men samtidig: Sett fra et ståsted i Stortinget fremstår han som naiv. Måtte han virkelig bli 49 år før han forsto at det er slik norske politikere forholder seg til utvalg og kommisjoner? De kan være så enige de bare vil om forslagene fra et utvalg, men de nøler ikke med å skrinlegge dem, dersom de lukter politisk trøbbel. Forutsetningen er at skrinleggingen ikke skaper enda større politiske problemer.

Det gjør den sjelden. En av årsakene er nettopp at det ikke er etablert noen fast praksis her i landet hverken for oppfølgingen av utvalg og kommisjoner eller for hvordan de skal settes sammen og hvordan de skal jobbe. Venstre var blant de partiene som klaget over at Vedum ikke fulgte opp forslagene om skattereform, men kritikken forstummet fort. Partiet kunne ikke på noen måte vise til at dagens finansminister lot være å følge spillereglene. Det er ingen regler. Statsråder før ham har gjort akkurat det samme.

De kan være så enige de bare vil om forslagene fra et utvalg, men de nøler ikke med å skrinlegge dem, dersom de lukter politisk trøbbel.

Andre statsråder har både gjennomført og hatt stor glede av utvalgsinnstillinger. Historien er full av eksempler på NOU’er som har vært med på å forandre Norge. Man trenger faktisk ikke å gå lenger tilbake enn til denne vinteren for å finne kommisjoner som blir brukt aktivt av regjeringen. Da Arbeiderpartiets landsmøte i starten av mai vedtok et forslag om godkjenningsordning for private helsetilbud, var det som en direkte oppfølging av sykehusutvalget som leverte sin innstilling i slutten av mars.[2] Det ble også referert til helsepersonellkommisjonen, som tidligere i vinter hadde påpekt behovet for å økonomisere med sykepleiere og leger. Det er fordi det etter kommisjonens mening blir knapphet på helsepersonell, at regjeringen vil ha bedre kontroll på de privates bruk av menneskelige ressurser.

Tilsvarende har statsminister Støre og energiminister Aasland lent seg tungt på regjeringens energikommisjon når de har meislet ut slagordet: Mer kraft, Mer nett, Mer enøk. Det har fungert rimelig bra i den offentlige debatten. I hvert fall inntil lederen for energikommisjonen. Lars Sørgard, i slutten av mai gikk ut med en offentlig advarsel mot å bygge sterkt subsidierte havvindanlegg.

Lite solid faglighet

Sørgard var en del av et mindretall i kommisjonen som tok avstand fra flertallets målsetning om at den samlede produksjonen av fornybar kraft innen 2030 skal være 25 prosent høyere enn den er i dag. I dette mindretallet var det både økonomer som mente at en så sterk satsing på ny kraft ville være samfunnsøkonomisk ulønnsom, og en lokalpolitiker som mente at det var fullstendig urealistisk å få folket med seg på mange ny vindkraftprosjekter innen så kort tid.

Uenigheten i energikommisjonen om hva som er realistisk, er i liten grad faglig begrunnet. Hva det vil være folkelig aksept for noen år frem i tid, er det umulig å forske på. I spørsmålet om havvindutvikling er også de samfunnsøkonomiske beregningene bygget på uvanlig store doser med skjønn. Antagelser om fremtidig kraftpris er ekstremt usikre. Det gjelder også for kostnadene i en industri som står på starten til å bli utviklet.

Når det er lite solid faglighet å bygge på, må et utvalg nødvendigvis synse. Men det er veldig ulikt hvordan de ulike utvalgene og kommisjonene velger å synse. Utvalget som i fjor høst leverte en NOU om oljefondet[3], valgte eksempelvis å forholde seg til fremtidig usikkerhet ved å lage ulike scenarier. Energikommisjonen presenterte mindretall og flertall, mens Helsepersonellkommisjonen bygget store deler av sine enstemmige konklusjoner på en normativ påstand om hvor stor andel av befolkningen som i fremtiden kan levere helsetjenester.[4] Kommisjonen gjorde få anstrengelser for å fortelle omverdenen at et av grunnpremissene var basert på skjønn.

Akademisk sett er det utilfredsstillende at utvalg og kommisjoner ikke har noen fastsatte maler for hvordan de skal balansere og fremstille fag og mer eller mindre tildekket politisk skjønn. Sett fra politikernes ståsted er det fornuftig.

De står mye friere til å velge hvordan de vil at et utvalg skal fungere. Av og til ønsker de faglig hjelp til å belyse og å løse opp i sammensatte problemstillinger. Andre ganger vil de ha hjelp fra noen på utsiden til å styre den politiske samtalen inn i en retning som de selv ønsker seg. I andre tilfeller igjen er hovedhensikten å utsette vanskelige politiske avgjørelser.

Når motivene veksler, må også virkemidlene variere. Slik er politikken.

[1] https://www.dn.no/politikk/skatteutvalget/ola-kvaloy/trygve-slagsvold-vedum/regjeringen-la-skatteutvalget-i-skuffen-useriost-lettvint-og-svakt-politisk-lederskap-mener-professor-ola-kvaloy/2-1-1450158

[2] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-8/id2967792/

[3] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-12/id2928618/

[4] Referer til artikkel i Stat og Styring nr. 2 2023 (under utgivelse)