Vi skal ikke opptre politisk

Om Riksrevisjonens ansvar

I et innlegg i Stat & Styring forsøker tidligere toll- og avgiftsdirektør Bjørn Røse å rangere hvem som hadde mest ansvar i saken om stortingsrepresentantenes pendlerboliger.

Røse utroper meg som «vinner» av denne oppkonstruerte skyldkonkurransen «med tidligere stortingspresident Olemic Thommessen som en god nr. 2, og med nettopp avgåtte stortingspresident Tone W. Trøen, Stortingets samlede presidentskap og det øvrige riksrevisorkollegium som nummer 3 i ansvarshierarkiet». Denne rangeringsøvelsen får stå for Røses egen regning. Det jeg reagerer mest på, er hans manglende forståelse for Riksrevisjonens rolle. Han skriver: «Det han (Per-Kristian Foss red. anm.) åpenbart burde gjort var å kreve presidentskapets nekting av etterlevelsesrevisjon behandlet som formell sak i Stortinget». Jeg vil først minne om det som faktisk skjedde. I 2017 stanset det daværende presidentskapet vår etterlevelsesrevisjon av sikkerheten på Stortinget. I et brev fra 5. desember 2017 – to tredjedeler inn i sikkerhetsundersøkelsen – stilte de spørsmål ved om vi kan undersøke hvordan Stortingets administrasjon følger lover og regler - såkalt etterlevelsesrevisjon. De fant det nødvendig med en prinsipiell vurdering av hvordan disse revisjonene bør innrettes.

Tror Røse at vi hadde skrevet dette i en kronikk i Aftenposten hvis det ikke var sant?

Første gang i moderne tid Det er første gang i moderne tid at dem vi reviderer, stiller prinsipielle spørsmål ved vår anledning til å gjøre jobben vår. To dager etter fikk de en grundig redegjørelse. Vi forklarte hva etterlevelsesrevisjon er, grunnlaget for å gjennomføre slike undersøkelser og ikke minst hvorfor det er viktig. Vi fikk aldri noe brev tilbake, men møtte presidentskapet 18. desember. Der gjentok Olemic Thommessen budskapet i brevet – Riksrevisjonen har ikke mandat og lovgrunnlag til å gjennomføre etterlevelsesrevisjoner av Stortingets administrasjon. Det kunne være fristende å spørre Røse hvordan han ville gått frem. Vi jobber uavhengig og selvstendig og bestemmer selv hvordan arbeidet skal innrettes. Samtidig er det Stortinget som har gitt oss vårt mandat og som setter rammene for arbeidet vårt gjennom lov og instruks. Vi skal ikke opptre politisk og skal ikke kommunisere direkte med partiene eller enkeltrepresentanter. Det er presidentskapet som er vårt formelle kontaktpunkt på Stortinget. Da presidentskapet ga oss en tydelig stoppordre og reiste tvil om lovgrunnlaget, forutsatte vi at de opptrådte på Stortingets vegne. Kanskje vi var for lydige Røse skriver også at han «tviler på at Per-Kristian Foss hadde full støtte i kollegiet og i administrasjonen for å ikke følge opp overfor Stortinget». Da kan han ikke ha lest kronikken han refererer til, særlig godt. Der skriver vi «kanskje var vi for lydige, men et samlet kollegium av fem riksrevisorer, i tillegg til Riksrevisjonens administrative ledelse, opplevde at vi ikke hadde noe valg. Vi følte oss regelrett kastet ut av Stortingets øverste ledelse i 2017.» Tror Røse at vi hadde skrevet dette i en kronikk i Aftenposten hvis det ikke var sant? Vi skriver for øvrig videre at «ved neste korsvei kommer vi ikke til å høre. Det har jeg lært av denne saken». Røse kan være trygg på at vi mener det vi sier. Vi har gjenopptatt vår kontroll med at Stortingets administrasjon etterlever lover og regler etter at Stortingets presidentskap ga oss klarsignal igjen i høst. Det er jeg svært glad for og vi har nå satt punktum for denne saken.