Vil begrense riksrevisoren

Lederen og et av medlemmene av det Stortingsoppnevnte utvalget som har utredet Riksrevisjonens oppgaver og organisering, skriver om den foreslått begrensningen av riksrevisorens mandat i siste nummer av Stat & Styring. De to utvalgsmedlemmene Signy Irene Vabo (som også var leder av utvalget) og Jon Christian Fløysvik Nordrum begrunner i sin artikkel hvorfor de vil skille oppgavene som leder av riksrevisjonens kollegium og som administrativ leder av Riksrevisjonens organisasjon. Her er et utdrag fra deres artikkel:

Feil fra riksrevisorene

«Riksrevisjonsutvalget overleverte sin rapport til Presidentskapet den 30. november 2023, og Stortingets behandling av ny lov om Riksrevisjonen er bebudet nå i høstsesjonen. Ett av de viktige spørsmålene som ble behandlet i utvalgets rapport, omhandlet Riksrevisjonens ledelse.

Dette er et kontroversielt spørsmål, som har engasjert riksrevisorene – både i forkant og i etterkant av at utvalget framla sin rapport. I høringsuttalelsen til Riksrevisjonsutvalgets rapport påstår riksrevisorene (med unntak av riksrevisor Arve Lønnum) tilsynelatende at enkelte av utvalgets forslag kan bryte med Grunnloven – og derfor ikke bør følges opp av Stortinget. At utvalgets forslag bryter med Grunnloven, er feil, noe vi skal begrunne i det videre. Vi skal også argumentere for at de endringene Riksrevisjonsutvalget har foreslått i sin rapport, er nødvendige for å sikre profesjonalitet i og legitimitet rundt styringen og ledelsen av Riksrevisjonens virksomhet også i framtiden.»

Ikke endring i kollegiets rolle

De to utvalgsmedlemmene går grundig inn på argumentene for og i mot at utvalgets forslag eventuelt skulle være i strid med Grunnloven.

«Grunnlovens paragraf og Riksrevisjonsutvalgets forslag I henhold til Grunnlovens § 75 k tilkommer det Stortinget «å utnevne fem revisorer som årlig skal gjennomse statens regnskaper og bekjentgjøre ekstrakter av dem ved trykken; regnskapene skal tilstilles disse revisorer innen seks måneder etter utgangen av det år som Stortingets bevilgninger er gitt for; samt å treffe bestemmelser angående ordningen av desisjonsmyndigheten overfor statens regnskapsbetjenter».

Riksrevisjonsutvalget tok utgangspunkt i Grunnlovens bestemmelse og dagens ordning med et stortingsoppnevnt kollegium på fem riksrevisorer, og det ble ikke foreslått noen endringer i ansvaret og oppgavene som ligger til kollegiets rolle. I henhold til Grunnloven skal de fem riksrevisorene årlig «gjennomse statens regnskaper…», hvilket gir dem et særlig ansvar for revisjonene. Utvalget skriver blant annet at «[k]ollegiet må behandle og ta ansvar for den enkelte revisjonsrapport og vil dermed også måtte forsikre seg om at opplegg og metodikk er hensiktsmessig. Det følger av Grunnloven at kollegiet ikke kan frasi seg dette ansvaret».

Egen rolle for daglig leder

Vabo og Fløysvik Nordrum mener at oppgavene som leder av kollegiet bør skilles fra stillingen som leder av Riksrevisjonen som organisasjon, og at det bør opprettes en stilling som revisjonsdirektør som skal ha den daglige ledelsen av organisasjonen. De forklarer hvordan dette kan foregå slik:

«Det er med andre ord forutsatt at de oppgavene dagens riksrevisor har som daglig leder, i stedet blir ivaretatt av en administrativt ansatt revisjonsdirektør. Forslaget om å skille rollen som daglig leder i Riksrevisjonen fra posisjonen som leder av riksrevisorkollegiet harmonerer godt med prinsippet i Grunnlovens bestemmelse, hvor de fem riksrevisorene er likestilte. Utvalget foreslår imidlertid å opprettholde dagens ordning med at Stortinget utpeker leder og nestleder i riksrevisorkollegiet –men hvor lederen i kollegiet kun har ansvar for å lede kollegiet. Hvem som representerer de fem riksrevisorene utad, foreslår utvalget at kollegiet selv bestemmer.»

Sammenblanding av roller

Vabo og Fløysvik Nordrum mener at hvis Stortinget skulle velge å si nei til utvalgets forslag, vil man dermed fortsette dagens ordning med at kollegiets leder, som altså er Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, også er den øverste administrative lederen av Riksrevisjonen.

«En slik praksis innebærer en uheldig sammenblanding av roller og oppgaver, som det er minst to gode grunner til at vi bør unngå i framtiden: – Behov for større uavhengighet fra Stortinget: Med dagens ordning har den stortingsoppnevnte riksrevisoren, som også er daglig leder for Riksrevisjonen, anledning til å påvirke revisjonsvirksomheten. Om så skjer, er et empirisk spørsmål. Det er ingen grunn til å stille spørsmål ved riksrevisorenes selvopplevde uavhengighet til Stortinget. Men sett utenfra er det uansett viktig å sikre et tydeligere skille mellom Stortinget og Riksrevisjonens kjernevirksomhet enn i dag. Det er grunnleggende at Riksrevisjonen skal fungere somhele Stortingets kontrollorgan, ikke bare for posisjonen – eller for opposisjonen.»

I tillegg til de prinsipielle sidene ved denne blandede rollen, mener Vabo og Fløysvik Nordrum at sammenblandingen kan føre til forvirrende ansvarsforhold:

«Videre har ansvarsforholdet mellom kollegiets leder / daglig leder for Riksrevisjonen og revisjonsråden til tider vært uklart og skapt uroligheter i organisasjonen. I tillegg viser Riksrevisjonsutvalgets evaluering av Riksrevisjonens organisasjon at Riksrevisjonen gjør en solid jobb på mange områder, men også at det har vært betydelige mangler i administrativ oppfølging og kvalitetssikring av revisjonene.»

Vabo og Fløysvik Nordrum mener at selv om den nåværende ledelsen av organisasjonen arbeider med systematisk forbedring, indikerer dette også at ledelsen ikke har fungert optimalt for organisasjonen.

For mye likestilling

Fire medlemmene av de fem medlemmene i riksrevisjonens kollegium, utenom Arve Lønnum, er sterkt uenige i forslaget fra utvalget. De skriver i sin høringsuttalelse til utvalgets rapport at dagens ordning ikke hindrer at det er en administrativ leder av Riksrevisjonen, selv om kollegiets leder også er den øverste leder av organisasjonen. Revisorene mener at utvalget har vært for opptatt av ett bestemt perspektiv når de kommer med sitt forslag

«Riksrevisjonsutvalget legger derfor for stor vekt på et ønske om «likestilling» av kollegiets medlemmer og for lite vekt på de mekanismer mot maktmisbruk som finnes etter gjeldende ordning, og som hindrer at kollegiets leder får en for dominerende stilling. Dagens ordning er godt forenlig med ordninger i andre land som det er naturlig å sammenligne med.

Konsekvensen av utvalgets forslag og føringer er i praksis at kollegiets leder fratas viktige virkemidler for å ivareta ansvaret for revisjonsvirksomheten på vegne av kollegiet. Dette innebærer at den grunnlovsbestemte ordningen med fem riksrevisorer med et særlig og personlig ansvar for revisjonen, svekkes i praksis. Videre rokkes det ved en 100 år lang tradisjon som sikrer forbindelsen mellom folkevalgt styring og revisjonsarbeidet.»