Ville og villige byråkrater

- Du får et apparat og en hjelp som er helt vill. På et av de første morgenmøtene jeg hadde som ny statsråd sa jeg noe om at det kunne være interessant å få noen tall på "det der med stress i skolen". Så går det en dag og jeg blir invitert til et møte med fire fagfolk som har med seg grafer og foiler og sånt, og da skjønner du at du har altså en informasjonsmengde som er helt enorm. Så da kan jeg egentlig be om hva som helst, og da skal du være forsiktig hva du ber om.

Dette sa tidligere statsråd Henrik Asheim da han snakket om sin tid i regjeringen i på et møte forrige uke. Asheim som er tidligere Kunnskapsminister og nåværende stortingsrepresentant og nestleder i Høyre, kom med observasjonene under lanseringen av boken Regjeringen. Historien, makten og hverdagen. 

Huller kan gi problemer

Tidligere statssekretær Paul Chaffey  i var enig med sin partikollega og mente at man som en del av politisk ledelse måtte være forsiktig med hva man sa til embetsverket.

- Du kan jo risikere å sette i gang et stort utredningsarbeid ved å si sånne ting, mente Chaffey. - Man får en hjelp til å gjøre ting som man aldri har opplevd ellers i livet, men så er det sånne huller i denne assistansen, som kan skape problemer hvis man ikke er oppmerksom på at de er der.

Blant de hullene Chaffey tenkte på er det faktum at embetsverket ikke har kontakt med Stortinget og ikke med andre departementer på politisk nivå. Den kontakten må politisk ledelse håndtere.

Asheim og Chaffey deltok i en paneldebatt i forbindelse med lanseringen av boken, en debatt som var ledet av Kaia Storvik som er en tidligere politisk journalist og redaktør. Storvik viste til at hun hadde intervjuet mange politikere som skrøt av embetsverket:

- Alle som har sittet på toppen, og jeg har intervjuet veldig mange av dem, sier at det er helt fantastisk, de er så utrolig flinke, det er helt fantastisk. Men når fungerer det ikke?

Nok er nok

Asheim tok utgangspunkt i situasjoner hvor embetsverket yter motstand mot ideer fra politisk ledelse:

- Embetsverket er fagpersoner, de har jobbet veldig lenge med det du skal sitte og bestemme over, og det er veldig lurt å lytte til dem. Men noen ganger er også jobben deres å løfte problemene som kan komme hvis man gjør noe,  ikke fordi de er politisk uenig, men fordi det ikke er lurt eller det kommer til å skape veldig mye jobb for oss.

Asheim forklarte at hans erfaring var at løsningen besto i en hemmelig kode:

- Da må man finne en måte å si: «Jeg forstår innvendingene, men nå er diskusjonen er slutt". Jeg tror veldig mange politikere opplever at du sender saker ut og så kommer de opp igjen. Med nye problemer. Du sender dem ut igjen, og så kommer de opp igjen. Da jeg var i Kunnskapsdepartementet laget vi en kode som var "Dette er politikk". Og hvis man sier «Dette er politikk», så sa de OK.

Paul Chaffey utdypet denne løsningen på å komme forbi et byråkrati som viser for mye motstand:

- Jan Tore (Sanner) sa en gang til øverste ledelse i embetsverket at én motforestilling er helt riktig, og dere kan til og med komme med to. Men tredje gang aksepterer jeg ikke at det kommer.  Det er viktig å finne den trygge formen som gjør at motforestillingene kan komme er også viktig, for det hender jo at vi  politikere er på ville veier. Det å sørge for at det ikke er så farlig med motstand må man også tenke på..  For hvem er det ellers som sier ifra når en statsråd ikke oppfører seg ordentlig eller blir oppfattet annerledes enn kanskje vedkommende selv tror?

Gammel kunnskap?

Kaia Storvik viste til sin erfaring som politisk rådgiver i byrådet i Oslo og stilte spørsmål ved nivået på byråkratenes kunnskap. Hun opplevde at de av og til satt på gammel kunnskap.

Mina Gerhardsen som har erfaring som statssekretær både fra statsministerens kontor og Kulturdepartementet var ikke helt enig i den beskrivelsen:

- Jeg kjenner meg ikke igjen i at de er utdaterte, jeg opplevde dem som veldig kunnskapsrike, oppdaterte og framoverlente, men det er jo folk og folk har jo meninger. Vi kan jo alle støte på den fyren som ikke vil. Jeg hadde ansvaret for spillemiddelordningen og da hadde Skiforbundet arbeidet i årevis for å få løypemaskiner inn på den ordningen. Da var det den ene byråkraten som ikke ville det. Da sa jeg: jeg skjønner at du er i mot, jeg forstår det. Men hvis vi likevel skal gjøre det, hvordan gjør vi det da? Da kom jo den fyren, som var superflink, han kom med en skikkelig god løsning sånn at løypemaskiner nå er på spillemiddelordningen.

Chaffey mente at løsningen var å hente kunnskap utenfra:

- Det kan du gjøre noe med ved for eksempel å invitere noen utenfra, og du får beskjed fra embetsverket at de er brysomme, så det er ikke noen vits i å ha et møte med dem. Så kan du si at jo det gjør vi, og så skal dere i embetsverket være med, og på den måten får vi oppdatert kunnskapen. I næringslivet er det mange som mener at regjeringen og departementet er helt håpløse, de følger ikke med på teknologiområdet for eksempel, og digitalisering.

Suksess som statsråd

På spørsmål om det var slik at man må lykkes med byråkratiet sitt for å kunne lykkes som statsråd sa Asheim:

- Jo definitivt. Statsråder er veldig ulike, men jeg har inntrykk av at statsråder som feiler, har feilet fordi de har koblet seg av embetsverket. De lukker døren til kontoret sitt, og så sitter de bare med de politiske rådgiverne sine. Det tror jeg er veldig, veldig farlig. Det er lurt å si at det er bare å komme med innspill, fordi dette er jo noen som vil deg vel. Embetsverket vil at statsråden skal lykkes, og da er det viktig å lytte.