Bygger avdelingskultur i tre byer

Statens kjernetropper

– Det er utrolig spennende å få være med å bygge en kultur. Det er ikke så ofte man får være med på å bygge opp noe fra bunnen av, sier Ann-Tove Eriksen om jobben som avdelingsleder for en ny avdeling i HK-dir.

Ann-Tove Eriksen (46) er avdelingsleder ved avdeling for innovasjon i utdanning i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir). Der står hun midt i noen store oppgaver. Hun har ansvar for virkemidlene som skal sørge for mer desentralisert og fleksibel utdanning, og hun skal bygge opp en helt ny avdeling med medarbeidere i tre ulike byer. Desentralisering – Denne regjeringen har litt andre mål enn den forrige, og det skal vi merke, sier hun. Som eksempel trekker hun frem den økte satsningen på desentralisert og fleksibel utdanning. – Det gjør at vi utvikler virkemidler i enda tydeligere retning mot at folk skal kunne få kompetanse uansett hvor de bor og uansett hvor de er i livet. De virkemidlene er det min avdeling som håndterer. Vi har tett dialog med departementet om hvordan vi skal gjøre det, sier hun. Denne typen endringer krever at de ansatte omstiller seg og tilpasser seg. – Det krever noe ekstra av oss. Samtidig er vi et fagdirektorat som har medarbeidere som synes det er spennende å jobbe med virkemidlene og porteføljen. Denne tilpasningen har dessuten en veldig god begrunnelse, og gir oss mulighet til å bidra til endring for mange. Det er veldig spennende, sier hun. Ny avdeling HK-dir ble etablert 1. juli 2021, etter en sammenslåing av Diku, Kompetanse Norge, Universell og deler av Unit og NSD. Resultatet er en arbeidsplass med ansatte i flere deler av landet, noe som også er tilfelle for avdelingen som Eriksen leder. Den har ansatte i Bergen, Oslo og Tromsø. Selv bor og jobber Eriksen i Tromsø. De nye avdelingene kom på plass før sommeren i år, og Eriksen har brukt de første månedene på å etablere avdelingen. – Vi må finne ut av hvordan vi jobber med oppgavene våre, men også hvordan vi jobber sammen som et kollegium spredt over store deler av landet – både knyttet til oppgavene våre, og hvordan vi utvikler en god kultur på tvers av lokasjonene. Hun ser ikke på det som noen stor hindring at medarbeiderne sitter på tre ulike steder. – Pandemien har utløst et potensial for samhandling på tvers av lokasjoner som vi har blitt gode til. Før fusjonen var jeg i Diku, da også hadde vi hovedkontor i Bergen. Pandemien gjorde at vi kom tettere på hverandre, sier hun. Den viktige kulturen Eriksen synes kulturutvikling er noe av det viktigste hun kan gjøre for den nye avdelingen akkurat nå. Hun har bakgrunn fra Universitetet i Tromsø, og har vært med på flere fusjoner der. – Vi som kommer fra fusjonerte organisasjoner, vet at det å etablere god kultur er noe vi må ha høy bevissthet om og jobbe aktivt med over tid, sier hun. På UiT jobbet hun både på institutt, fakultet, administrasjon og i faglig ledelse, men i alle stillingene dreide jobben seg på en eller annen måte om utvikling av kvalitet i utdanningen. Det samme gjorde den i de to årene hun rakk å jobbe i Diku før det ble HK-dir. Nå heter avdelingen «innovasjon i utdanning», men kanskje er innovasjon og utvikling av kvalitet to sider av samme sak? – På den første avdelingssamlingen var ett av spørsmålene hvordan vi skal forstå innovasjon i utdanning. Overordnet dreier det seg om å utvikle kvaliteten i utdanningen, noe som har vært gjennomgangstema for meg hele tiden, sier hun. Luksusjobb Eriksen synes det er fint å kunne kalle seg fagbyråkrat. – Jeg er veldig stolt av det. Det å få bidra til utvikling for mange, og samtidig få ha faglig fokus på kvalitet og innovasjon i utdanning, det er egentlig luksus. Jeg som synes mange fagområder er spennende, er heldig som får lov til å jobbe bredt med kvalitet i utdanning. – Føler du at du bidrar til økt kvalitet i utdanning? – Jeg føler at vi til sammen som direktorat bidrar til rammer som kan føre til økt kvalitet, men jeg synes det er veldig viktig at vi som direktorat gjør det sammen med sektoren og institusjonene i høyere utdanning. Det er sektoren selv som kan bidra til kvalitet, og hvis vi skal ha virkemidler som er til hjelp, må vi være tett på sektoren for å skjønne behovet og mulighetsrommet.