Departement uten bakkekontakt?

Dette tydelig skillet mellom toppen av byråkratiet og mellomsjiktet, kom fram under et møte om forvaltningspolitikk denne uken, arrangert av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ).

Møtet startet med å stille spørsmålet til de flere hundre byråkratene som var på møtet; Trenger vi en ny forvaltningspolitikk? De skulle stemme via mobilen.

Resultatet var tydelig: hele 82 prosent svarte ja til en ny forvaltningspolitikk, mens 18 prosent svarte at de ikke visste. Ingen svarte nei.

Som møtelederen, Hilde Nakken fra DFØ kommenterte: - Så det er jo en god bakgrunn for samtalen. Det ser ut til at du Christine, du er litt sånn i mindretallet, sa Nakken, til latter fra salen.

Og Christine er Christine Hamnen, departementsråd i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Hun virket enig og lite brydd av å være i mindretall. Hun er da også øverste administrative leder i departementet som har ansvaret for forvaltningspolitikken, politikken som på mange måter skal ligge til grunn for hvordan hele den norske staten styres og ledes.

Klarerte med statsråden

Hamnen var også første innleder på møtet og startet med å fortelle at hun før møtet hadde sendt en melding til sin sjef, statsråd Karianne Tung, med beskjed om at hun selvfølgelig ikke kom til å si på møtet at vi burde få en ny forvaltningspolitikk. Og det løftet holdt hun da hun gjennomgikk sine vurderinger av den norske staten.

Hennes hovedanalyse var at forvaltningen preges av stabilitet, og den stabiliteten skal vi være glad for. Den norske forvaltningen er også verdens beste, mente hun. Det var selvfølgelig rom for forbedringer, men som byråkrat var det også lov å klappe seg selv på skulderen.

Samtidig understreket hun at det alltid er rom for forbedring og utvikling, men at utgangspunktet er at vi har et system som faktisk fungerer, og det er jo bra. Og forbedringsmulighetene hun tenkte på hadde en helt tydelig retning:

Hun tegnet opp et bilde av samfunnets utfordringer med utgangspunkt i hvor flesteparten av nordmenn jobber. To tredjedeler jobber i privat sektor, en tredjedel i offentlig sektor, forklarte Hamnen. Av den millionen som jobber i offentlig sektor, er omtrent halvparten knyttet til helsesektoren, og mesteparten av de resterende er i kommunene. Departementene og direktoratene er en veldig liten del av denne store mengden arbeidstakere.

Så hvor kan staten gjøre det som har største mulig effekt på samfunnet? spurte hun retorisk.

Gjøre det enkelt for næringslivet

- Jo alt vi kan gjøre for privatsektor for å gjøre det enklere å skape, altså sørge for vekst og velstand i landet, det har mest effekt. Så alt vi som forvaltning, påfører privatsektoren, med mindre det er høyst nødvendig, det er på sett og vis kontraproduktivt.

Hun innrømmet at hun på en viss måte snakket for departementsråden i Finansdepartementet, som også var ønsket på møtet, men uteble. Og derfor sammenlignet hun også den nevnte tilretteleggingen for næringslivet, med arbeidet på interne prosesser i departementene:

- Vi har jobbet utrolig mye i mitt departement det siste året med å jobbe med fellestjenester for alle departementene. Men det er ikke der vi redder arbeidskraften i Norge, bare så det er sagt. Det er viktig at vi i departementene skal drive mest mulig effektivt og bra. Men det er ikke sånn vi endrer landet vårt.

Ja til ny politikk

De to andre innlederne på møtet mente det trengtes helt nye grep og til dels en helt ny forvaltningspolitikk. Både tidligere statssekretær Paul Chaffey og Statsbygg-direktør Øystein Børmer pekte på at samfunnet står overfor store endringer som krever at også forvaltningen må endres.

Øystein Børmer er for tiden nesten enerådende som Norges superbyråkrat etter at Hans Chr. Holte måtte gå av som NAV-direktør. (Superbyråkrat= har vært direktør for tre eller flere direktorater)

Børmer trakk frem at sikkerhetspolitikken, teknologisk utvikling og en strammere finanspolitikk stiller nye krav til offentlig sektor. Han mente at det er nødvendig å gjøre ting annerledes enn før, og at det er viktig å tenke nytt for å møte de utfordringene samfunnet står overfor.

- Det er veldig mye bra i forvaltningen vi skal ta vare på, men jeg tror det er bra å tenke at nå må vi gjøre noe nytt i stedet for å bare fokusere på det vi skal ta vare på.

Han sa det mens han satt ved siden av sin sjef, altså departementsråd Hamnen, noe han spøkte med da han antydet at han kanskje ikke turte å si det han nå skulle si: Men ja, han også mente at det trengtes en ny forvaltningspolitikk.

Bygge på problemene

Paul Chaffey som var statssekretær i 8 år, og som nå er i konsulentfirmaet Halogen, tok utgangspunkt i sin erfaring fra flere ulike regjeringer og departementer. Han trakk fram at det er de store samfunnsutfordringene som bør avgjøre hvordan forvaltningen organiseres og styres.

Han stilte spørsmål ved om det alltid er nødvendig med store omorganiseringer, eller om det i mange tilfeller handler om å finne riktige samarbeidsformer og styringsstrukturer på tvers av sektorer, basert på hva som er de største problemene.

Og i den forbindelse måtte det stilles fundamentale spørsmål:

-  Er det noe som skal gjennomføres i linjen, er det noe som må løftes opp i sektor, er det noe som er et kunde-leverandørforhold? Trenger vi koordineringsledere som for eksempel ett leder-departement som får ansvaret for et samfunnsproblem og på en måte drar med seg de andre inn i en struktur som de styrer? Eller bør etablere en felles styringsstruktur på tvers av sektorene, eller ta det ut av de vanlige linjene?

Embetsverk som forstår politikk

I diskusjonen mellom innlederne ble det også trukket frem at mye av utviklingen i forvaltningen skjer gradvis og på virksomhetsnivå, ofte uten store politiske debatter. Det ble pekt på at det har vært gjort betydelige endringer, for eksempel i geografisk/funksjonell organisering av statlige virksomheter, men at det fortsatt er utfordringer knyttet til samarbeid på tvers av departementer og sektorer.

Christine Hamnen understreket hvordan ønsket om forandring fort støter på politiske rammer:

- Vi har et handlingsrom, men når vi ikke klarer å gjøre alle de små kneppene underveis, som i stort kan bety ganske mye, da blir spørsmålet på et eller annet tidspunkt politisk. Og det blir ikke nødvendigvis forvaltningspolitisk, men da blir det fort distriktspolitikk for eksempel i stedet.

- Hvis vi ikke er flinke som embetsverk til å skjønne politikk, for eksempel skjønne hva som blir distriktspolitikk, så blir forvaltningspolitikk plutselig en helt annen type politikk. Så politiserer vi det.

Skjult for politikken

Øystein Børmer trakk diskusjonen opp til både et teoretisk nivå og ned til det helt praktiske nivået:

- Vi har i en forvaltning som styres, ledes og organiseres etter ganske klassiske teorier for den slags. I forvaltningen har vi et hierarkisk system som på toppen ledes av noen som forfølger en annen rasjonalitet enn det hele teorisettet er basert på. Og det tror jeg er en utfordring som man må kanskje fokusere litt mer på hvordan man skal håndtere forholdet til politikken.

- For å bli litt mer konkret, sa Børmer: - Det er noe som heter Rådgivende ingeniørers forening, og de gir ut en gang i blant en rapport om Norges tilstand, hvor de ser på hvordan det står til med vedlikeholdet av offentlige infrastruktur. Og hvis du ser på de tre områdene som kommer best ut av de vurderingene, så er det de tre områdene hvor man har laget finansieringssystemer som i ivaretar vedlikehold av infrastruktur og som ligger utenfor politiske kriterier.

Rapporten Børmer snakket om viser at det er områdene statsbygg, energisystemer og lufthavner som klarer seg best.

- Så hvis man klarer å gå gjennom forvaltningen og se hvor man kan lage nye strukturer som på en måte kompenserer litt for denne forskjellen i rasjonalitetene i politikken og i forvaltningen da tror jeg vi har noe som kunne være et innspill til en ny forvaltningspolitikk.