-Departementer bør ha en politiker som pressetalsmann  

Grensene mellom faglighet og lojalitet

Departementene bør ha pressetalsmenn som er ansatt av politisk ledelse, og som selv er politikere. Dette kan dempe dilemmaer som oppstår rundt embetsverkets uavhengighet og faglige integritet.

Det er i en ny bok om regjeringsapparatet at dette forslaget legges fram av riksrevisor Karl Erik Schjøtt- Pedersen. I boken Norsk byråkrati- kan det bli bedre? tar en rekke forfattere opp ulike sider ved embetsverket i departementene. De er opptatt av syv de sentrale pliktene til dette embetsverket, og to av disse er faglighet og nøytralitet. Disse pliktene kommer ofte i konflikt med en tredje plikt, nemlig lojaliteten overfor politisk ledelse.

Bred erfaring

Riksrevisor Karl Erik Schjøtt-Pedersen er den av forfatterne i boken med den bredeste erfaringsbakgrunnen, både som stortingsrepresentant, statssekretær ved statsministerens kontor, finansminister, og leder av interesseorganisasjonen Norsk olje og gass. Han har også vært konsulent i utredningsselskapet Menon Economics.

Men nå er Schjøtt-Pedersen riksrevisor, en jobb han overtok i januar. Schjøtt-Pedersens forslag om at departementene bør ha politisk ansatte pressetalsmenn er en del av et resonnement rundt departementenes rolle i politikkutvikling. 

Løsningsprodusent

Han beskriver embetsverkets rolle langs to spor. En belysningsrolle og en løsningsrolle. Til disse rollene hører det med å komme med motforestillinger til politikernes forslag, skriver Schjøtt-Pedersen i boken:

 "Når statsråden søker etter løsninger som beveger seg bort fra det embetsverket tilrår, er det helt avgjørende at embetsverket fremfører hva som er konsekvensene av det. En klok statsråd vil ikke bare akseptere, men aktivt etterspørre slike motforestillinger. Man må vite virkningene av det man ønsker å gjøre. En statsråd som ikke tåler å høre motforestillingene har et problem"

I disse rollene som belyser av problemstillinger rundt et forslag om politikk, og som løsningsprodusent, vil embetsverket befinne seg i det berømte dilemmaet om hvor langt det skal gå før det skader den faglige uavhengigheten. Hvor mye politikk skal embetsverket drive med? Hvor går grensene?

Grensene

Disse grensene viser seg ofte å gå tvers igjennom kommunikasjonsavdelingene i departementene. Det er disse departementene som blir bedt om å komme med statsrådens talepunkter når hen skal møte pressen, delta i debatter, holde foredrag. Det er disse avdelingene som må vurdere om talepunktene skal brukes av partipolitikeren som ikler seg statsrådsrollen.

Om denne grensen skriver Riksrevisoren:

"Dette er også et område hvor grensen mellom politikk og embetsverk er mest flytende og blir mest utfordret. Etter mitt syn kan det tale for at man vurderer å opprette stillinger som politisk utnevnte pressetalsmenn i departementene. Dette kan tenkes å gå sammen med en kjerne av faste kommunikasjonsmedarbeidere. En slik løsning er blitt tradisjon ved Statsministerens kontor. Statsministerne har i lang tid hatt en egen statssekretær for kommunikasjon, samtidig som det er en fast kommunikasjonssjef og kommunikasjonsavdeling.»

Samrøreproblemer

Forslaget om at kommunikasjonssjefer skal ansettes politisk har vært reist i forskjellige sammenhenger av diverse kommentatorer. Tidligere kommunikasjonsrådgiver i byrået Geelmuyden Kiese, Gunnar Mathiesen har også lang fartstid i departementene. Han foreslo politisk utnevnte pressetalsmenn i en artikkel i Stat & Styring i 2016:

«Jeg tror at en modell der kommunikasjonsrådgiverne rekrutteres politisk, og skiftes ut når det skjer skifte av statsråd, kan bidra til å rette opp samrøreproblemene. Vi bør omgjøre to stillinger som kommunikasjonsrådgivere i hvert departement til politiske informasjonsjobber. Leder av den politiske informasjonsstaben bør være en politisk kommunikasjonssjef. En modell der flere informasjonsoppgaver legges til politisk ledelse, vil gjøre sammenblandingen mellom politikk og forvaltning mindre. Jo flere politikere, jo mindre politikk i embetsverket.»

Mathiesen ser for seg at det er flere fordeler med en slik modell:

«Det vil gjøre det lettere å jobbe med politikken i departementet, og det vil gjøre det lettere for embetsverket å jobbe med de langsiktige sektoroppgavene. I den medialiserte politiske tidsalder er kapasitet viktig. Jo større politisk kapasitet til å håndtere pågangen fra media, jo mindre behov blir det for å involvere byråkrater i den løpende mediehåndteringen.»

Stat & Styring kommer tilbake med en bredere omtale av boken i tidsskriftet.