Departementsrådene må snakke høyere

Departementsrådene må ta ansvaret, i hvert fall det praktiske ansvaret. De må snakke tydeligere og høyere til sine statsråder. Det er tydelig nå, etter to saker om habilitet i regjeringen som mange lesere vil kjenne fra de siste dagenes intense mediedekning. At departementsrådenes rolle må få større fokus kan vi lese ut av detaljene om to statsråder, to departementsråder, to samtaler, to skandaler.

Samtale 1: Like etter at hun hadde tiltrådt som statsråd i oktober 2021, snakket utenriksminister Anniken Huitfeldt med daværende departementsråd i Utenriksdepartementet Tore Hattrem. Samtalen handlet blant annet om hennes manns aksjehandler. Slik ble samtalen gjengitt i media, og referert av kommentator Aslak Bonde i hans artikkel i Stat & Styring i forrige nummer:

"Tore Hattrem, som nå er ambassadør i London, sa til DN at han hadde sagt til Huitfeldt at det tryggeste for mannen var å investere i fond. Huitfeldt sier at Hattrem ikke stilte flere spørsmål da hun orienterte om at mannen hadde både enkeltaksjer og fond. Det etterlatte inntrykket av det Huitfeldt sa, var at Hattrem rett og slett husket feil, og at han ikke sa noe om fond.»

Bonde skriver videre at: «Selv om påstandene i seg selv ikke er gjensidig utelukkende, spriker de såpass mye at flere medlemmer av Stortingets kontrollkomité umiddelbart varslet at de ville vite mer om kommunikasjonen mellom byråkraten og politikeren."

Manglende spørsmål

Nå har Huitfeldt forklart seg for Stortingets kontrollkomite. I brevet til komiteen bekrefter hun at departementsråden ga et råd om å investere i fond. I svaret gjør hun to formuleringsmessige krumspring for å bortforklare dette klare rådet om at mannen burde investere i fond og ikke enkeltaksjer: hun sier ordene «generelt råd» og «konkret informasjon»:

"Han viste til oppfordringen til aktsomhet som der er nedfelt for nærstående, og rådet til å ivareta forsiktighetsregler med hensyn til min manns aksjeplasseringer. Som et generelt råd viste han også til at det tryggeste nok ville være å investere i fond, men at for kjøp og salg av enkeltaksjer gjaldt aktsomhetsreglene nedfelt i håndboken. Han ba ikke om konkret informasjon om hvilke selskaper min ektemann hadde aksjer i, eller hvor store plasseringer det dreide seg om, noe jeg selv heller ikke hadde kunnskap om."

Huitfeldt makter med disse formuleringene nok en gang å antyde at departementsråden ikke var tydelig nok, i verste fall at han ikke gjorde jobben sin.

Råd, påminnelse eller advarsel

Samtale 2: Kulturminister Anette Trettebergstuen snakket med departementsråd Kristin Berge i forbifarten i forbindelse med utnevnelsen av medlemmer til Mannsutvalget. I debatten på NRK 1 på tirsdag forklarte Trettebergstuen sin versjon av samtalen:

«Det som også statsministeren i dag i sin redegjørelse viser til er nettopp den samtalen som foregikk i forbifarten mellom departementsråden og meg da vi diskuterte navn til Mannsutvalget, og hun sier Bård Nylund det passer ikke, fordi han er jo din venn. Det var jo jeg klar over, og derfor gikk vi ikke videre.»

Det som senere skjedde var at Trettebergstuen og embetsverket hadde en dialog med Statsministerens kontor hvor det kom fram at både statsråden og departementet har forstått regelverket feil; Det er ikke ok at en statsråd spiller inn et forslag om å oppnevne en person som hun er inhabil overfor, for så å melde seg ut senere i prosessen.

Ignorering uansett

Ingenting av dette forklarer hvorfor ikke Trettebergstuen eller Huitfeldt tok signalene alvorlig. I begge disse to samtalene har statsrådene misforstått hovedbudskapet. Huitfeldt fikk beskjed om at mannen hennes burde flytte investeringene fra enkeltaksjer til fond. Men hun gjorde ikke noe med det. At hun ikke gjorde noe med det kan hun ikke forklare eller bortforklare med at departementsråden ikke spurte "konkret" om mannens aksjer. Hun burde forstått hva hun skulle gjøre selv.

Trettebergstuen fikk rett ut høre at det ikke passet at Nylund ble utnevnt. Som statsminister Jonas Gahr Støre sa i høringen i Kontrollkomiteen: Man kan diskutere om det hørtes ut som en advarsel eller et råd, eller en påminnelse.

Det var uansett ett av de tre variantene av et faresignal, og Trettebergstuen valgte å ignorere dem.

Voksne i rommet

Det er selvfølgelig departementsrådene som må ta ansvaret for at statsrådene deres oppfatter det som blir sagt på riktig måte. Eller er det egentlig omvendt? Er det statsrådene som skal sørge for at de har forstått det riktig, det som departementsråden har sagt?

Det virker etter erfaringene fra disse to sakene som veldig risikabelt å overlate ansvaret til statsrådene, så svaret på spørsmål blir egentlig: Det er uten tvil departementsrådene som er de voksne i denne forsamlingen og må gjøre det veldig høyt og tydelig klart hva som gjelder.

Statsråder som er så ufølsomme for råd, påminnelser eller advarsler om noe som kan ramme deres posisjon så hardt som en inhabilitetssak, kommer ikke til å forstå annet enn veldig klar tale.

Så når de nye reglene om denne typen saker er på plass etter at kontrollkomiteen har behandlet seg gjennom sakene, så holder det ikke at reglene er tydeligere og at de er nedskrevet. De må også formidles. Høyt og tydelig.