Tillitsskapende arbeid er ikke tilsnikelser

Tilsvar til artikkelen «Tilsnikelser og tillit» av Arild Aspøy, 21. august 2023

I en kommentar/debattartikkel skriver redaktør Arid Aspøy i Stat og Styring at «hele 30 prosent» av tiltakene på regjeringens skryteliste om tillitsreformen er det han kaller «tilsnikelser». Med tilsnikelser mener Aspøy, slik jeg tolker ham, tiltak som ikke er startet under tillitsreformen eller er ektefødte barn av denne.

Aspøy har rett i at ikke alle tiltakene er startet som en del av tillitsreformen, men det har også vært et bevisst valg fra regjeringen. Tillitsreformen er nemlig ikke et prosjekt som skal være løsrevet fra resten av forvaltningen eller løsrevet fra det daglige arbeidet. Den skal ikke komme på toppen av alt annet arbeid og den skal heller ikke operere på siden av den daglige driften.

Nei, tillitsreformen skal integreres i, og være en naturlig del av, det daglige arbeidet. Den skal ta tak i de utfordringene som preger forvaltningen og forholdet mellom forvaltningen og innbyggerne. Tillitsreformen er med andre ord fornyingsarbeid i praksis.

Tillitsreformen er en bred reform. Den omfatter både staten og kommunesektoren, den handler om forholdet mellom sektorer og virksomheter og den handler om forholdet mellom ledelse, ansatte og tillitsvalgte innad i virksomhetene. Og den inneholder dilemmaer som må løses i det daglige arbeidet, for eksempel dilemmaet mellom økt lokalt handlingsrom og likebehandling/rettsikkerhet og dilemmaet mellom målet om mindre rapportering/dokumentasjon og behovet for å dokumentere effekter av det man gjør.

Samfunnsoppdragene er forskjellige fra sektor til sektor og fra virksomhet til virksomhet, og utfordringene er derfor ulike. Derfor treffer tillitsreformen virksomhetene ulikt.

Når vi sier at tillitsreformen skal skje nedenfra og opp, så er ikke dette «bare ord». Vi har fra regjeringens side signalisert klare forventninger, og vi har pekt på en del områder hvor det er utfordringer. Eksempler på dette er mer faglig frihet for førstelinjen, bedre tilpasset mål og resultatstyring, behov for mer innovasjon, å unngå unødvendig rapportering og dokumentasjon, bedre samarbeid mellom ledelse, ansatte og tillitsvalgte og mer tillitsbasert styring og ledelse. Men virksomhetene kan også velge å arbeide med andre utfordringer som kan føre til økt tillit.

Når tillitsreformen treffer ulikt, så blir det opp til de lokale virksomhetene å gi tillitsreformen innhold. Det er på denne måten tillitsreformen skjer nedenfra og opp. Virksomhetene må jobbe med de utfordringene de mener er viktigst, og de må selv velge de virkemidlene som best kan løse utfordringene. Og da er det helt naturlig at noen av utfordringene og tiltakene går lenger tilbake enn til det tidspunktet tillitreformen startet. Og da er kanskje ikke 30 prosent et så veldig høyt tall. Det viktigste er å gjøre noe med utfordringene, ikke når tiltakene ble startet opp.